Snikende Arroganse

Oi, skal hun si noe om slemme dumme kristne som slår ikkekristne i hodet med Bibelen? Nei. Hun skal si noe om noen uvitende, noen veldig slemme og spesielt en veldig flau kristen som slår andre kristne i hodet med det vi som har vært kristne en stund liker å kalle "åndelighet".

Nå er det en stund siden jeg fikk det lille sparket bak når det gjelder akkurat dette, så jeg har hatt god tid til å tenke meg om. Det er ikke dermed sagt at dette kommer til å høres så veldig lurt ut, men kanskje får du også en liten vekker sånn som jeg har gjort.

På den ene siden har du altså kristne som tror de er bedre enn de ikkekristne. Det vet vi alle at er både feil og dumt, så det gidder jeg ikke skrive mer om (akkurat nå). På den andre siden har vi imidlertid noe som er mye, mye verre: kristne som tror de er bedre enn andre kristne!

Det kan for eksempel være fordi man mener at man har en viktig posisjon i menigheten, man føler at man har viktigere og større gaver (velsignelser, nådegaver/"evner"...etc) enn andre, eller kanskje man til og med mener at man lever "riktigere" og nærmere Gud enn andre. Eller noe annet som gir grobunn for å tenke at "Å helledussen så hellig JEG er og det håper jeg ALLE ser hvis ikke skal jeg nok fortelle dem det siden det er så synd på dem som ikke er så hellige som JEG!"

Som du skjønner er den type arroganse jeg snakker om er ikke nødvendigvis en type som gjør at man isolerer seg fra de "mindre verdige" og blir gående med nesa i sky og føle seg bedre, men en mye skumlere type arroganse som kommer snikende stille og forsiktig uten at man vet det og plutselig sitter man der og tenker "Shit...hva sa jeg nå?"

Jeg innrømmer glatt at jeg ønsker å være en type kristen det formelig skinner av, jeg vil være sånn at folk stopper på gata og må tenke seg om når jeg går forbi fordi de kjenner at Gud er i nærheten! Jeg koser meg med å snik-be for tilfeldige folk på gata eller toget, og jeg kan kjenne at det brenner i hjertet når jeg får høre, snakke om eller være med på noe jeg kjenner at Gud står bak!

Og her kommer mitt problem; jeg må av og til ta et oppgjør med meg selv om dette dreier seg om meg eller Gud.

Jeg tenker på Paulus og Barnabas i Lystra, som ble sammenlignet med greske guder og nært tilbedt som det også! De gjorde heldigvis det rette da byfolket samlet seg ved Zevs-tempelet for å feire at "Gudene [Zevs og Hermes, min anm.] er blitt som mennesker og er kommet ned til oss". Men da apostlene Barnabas og Paulus hørte det, flerret de kappene sine, løp fram i mengden og ropte: «Hva er det dere finner på? Vi er jo alminnelige mennesker akkurat som dere. (Apg. 14, 8-20)

Ikke at jeg har behov for å bli mistatt for å være en gresk gud, men dette vil jeg lære noe av i forhold til de situasjonene hvor jeg føler meg "spesielt berørt" og kanskje opphøyer meg selv til noe som ikke er helt sunt. Neste gang jeg kjenner at trangen til å "opplyse" mine medkristne om mine åndelige opplevelser kommer snikende i form av et behov for å opphøye meg selv - istedenfor å oppmuntre eller forkynne - da skal jeg huske at jeg er et alminnelig menneske, og jeg har ingen enerett på åndelighet. Heldigvis.