Herlig uenighet

Ett av argumentene jeg noen ganger får høre fra ikkekristne er "Hvorfor skal jeg ha tillit til kristendommen, når de kristne ikke greier å bli enige seg imellom en gang?"

Godt spørsmål!

Jeg har kanskje ikke svaret, men jeg har mitt svar:

For meg er noe av det fantastiske med å være kristen nettopp min mulighet til å være uenig! Jesus var revolusjonær, Jesus var fundamentalt grunnleggende uenig! Men rent psykologisk - hva er det som skjer når vi er uenige? Meningsutveksling, selvutvikling, refleksjon! For å nevne noe. Høres det greit ut? (Nå velger jeg bevisst å se bort fra de mulige negative konsekvensene, når mennesker som er uenige velger ufred og krig)

Det som er så bra er jo at de siste årene har jeg møtt flere og flere kristne som strekker ut armene mot hverandre. Kristne som blir enige om at joda, vi er uenige, men vi kan samarbeide om ting likevel - for vi er tross alt enige i det helt grunnleggende; Jesus er verdens frelser!

Vår rett til å være uenige er det samme som vår rett til ytringsfrihet, og ytringsfrihet er en grunnlegende nødvendighet i demokratiet - folkestyret. Folk som ikke får være uenige lever jo i slaveri, under tyrrani - i lukkede land, i lukkede menigheter (sekter).

I min menighet møtes vi ca. en gang i uka i tillegg til gudstjenesten, for å være uenige. Eller, vi kaller det å diskutere,- og det er heldigvis det vi gjør. Jeg vokser så mye på å snakke med folk som er uenige med meg! Noen ganger tar jeg feil, noen ganger tar de feil, noen ganger har begge feil - og noen ganger har begge rett! Man legger til og trekker fra hele tiden, det handler om utveksling av meninger, erfaringer og kunnskap. Det er fantastisk å tilhøre et fellesskap, og samtidig ikke måtte bli enig i alt.

Haleluja - jeg er fri!
(på så mange vis, ettersom jeg bor i Norge, men du skjønner at her snakker jeg primært om tanker, meninger, ytringer, holdninger...osv.)