Makt

Jeg har tenkt litt på i det siste; at det er forskjell på de tingene her i livet vi ikke har makt til å gjøre noe med, og de tingene vi ikke makter å gjøre noe med.

Et eksempel på det første kan for eksempel være andres avgjørelser og de konsekvensene som kan følge av det, sykdom, død osv osv.

Når det gjelder ting vi ikke makter å gjøre noe med, har det mer med de tingene i livene våre vi i større eller mindre grad kanskje egentlig ikke er helt fornøyde med - men det krever for mye å ta en skikkelig avgjørelse og stå ved den. Jeg har egentlig makten, men jeg makter det ikke.

Skjønner?

Livet mitt (og ditt, kanskje? Opp med handa den som har et perfekt liv! I want to know you.) består av to gode håndfuller med begge deler. Tidvis kan det være temmelig frustrerende. Da synes jeg det er godt å senke skuldrene og sende en bønn til en jeg vet som har makt - Jesus.

I Matteus 28:18 står det: "Meg er gitt all makt på himmel og på jord." (og så kommer misjonsbefalingen, og den er jo hyggelig, men det er ikke det jeg tenker på akkurat nå som du ser)

Og så dette da: "Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen" (Matteus 18:18)

Så jeg tenker; det skader da ikke å be! I alle fall ikke for meg som er kristen, jeg risikerer jo strengt tatt ingen stolthet ved å "ydmyke" meg og be om hjelp - dette er jo de løftene som er gitt til meg, som en gave!

Det er bare så lett å glemme akkurat det. Jepp, faktisk kan det bli sånn - for meg ihvertfall - noen ganger, at jeg ikke makter å be. Det krever for mye, da må jeg innrømme at jeg ikke fikser ting, jeg må på et vis konfrontere det - og det er det jammen ikke alltid jeg har lyst til.

Og så, plutselig, ber jeg likevel.

Kjære Far, 

takk for at du har gitt oss en fantastisk verden å leve i, 

med herlige mennesker å være glade i og leve sammen med. 

Men du ser også at det finnes ondskap, hat og likegyldighet - og jeg synes det er vondt og merkelig at mennesker kan være slik. Jeg ber om makt til å endre på de tingene jeg kan, og styrke til å oppdage - og aldri godta urettferdighet. Jeg ber om visdom, for å utgjøre en forskjell i verden hvis jeg kan - og for å gjøre endringer i mitt eget liv når jeg må. 

Amen.

Åndelig modenhet

07. februar skrev VG en sak om Impuls: Konfirmanter sendt ut på gata for å helbrede. Jeg er nok litt sent ute, men jeg har tenkt lenge på at jeg ville si noe om hva jeg tenker om dette. Noen retoriske spørsmål, noen åpne spørsmål. Noen svar. Mest meninger. Hva tror du?

For det første: Hurra for helbredelser! Jo flere jo bedre, som kristen synes jeg det er fantastisk å se at Gud virker og som medmenneske synes jeg det er fantastisk at folk blir friske!

Punkt to, derimot, er ikke udelt positiv i forhold til denne saken. Som kristen har jeg forstått at Den Hellige Ånd ikke legger alder til grunn for om en person er "god nok" for en oppgave eller ikke (feks. Moses var 80 år, mens Jesu mor var ca 14). Vi kan isteden snakke om åndelig modenhet, og da er det vel rimelig å gå ut fra at vår faktiske alder ikke spiller så stor rolle?

Jeg skal være snill og svare på mitt eget spørsmål. Svaret er: Ja. Og Nei.

Det har seg nemlig slik at vi kristne er glade i å snakke med andre kristne (!), og det er i slike situasjoner det fra flere kanter ofte har blitt uttrykt frustrasjon over hvordan noen kristne mener at ungdom er nettopp åndelig modne, uten å egentlig forstå rekkevidden av hva det egentlig innebærer.

For hva er det egentlig som gjør at en konfirmant kan regnes som åndelig moden nok til å gå ut på gata og ta kontakt med fremmede mennesker om svært ømtålelige tema - men likevel ikke regnes som moden nok til å ta ansvar feks. i barnearbeidet i sin egen menighet? Hva gjør at et ungdomsarbeid vil ha med seg ungdommer på misjonsturer utover i Europa når de samme ungdommene bruker møtene til å spise snop, løpe i gangene, henge utenfor lokalet og pendle til og fra nærmeste kiosk for å handle godter? Det er noe som skurrer.

Det som er viktig å skjønne her, er at man finner ungdom langs hele linja på denne skalaen. Fra de som virkelig har en åndelig modenhet (det ses ofte på at de er rimelig modne på flere områder samtidig, feks. med tanke på det sosiale, selvinnsikt, refleksjon, evne til å ta ansvar etc.) til de som bare "henger på" fordi "alle andre gjør det" uten å tenke særlig over noe som helst. Og alle imellom. Og det skal det være lov til - vi må ha rom for alle disse i ungdomsarbeidene, hvis de vil være der må vi tilby dem et trygt og godt sted å være hvor de i det minste gies muligheten til å utvikle seg! Det Store Spørsmålet er: Hvordan håndterer vi dette spennet?

Når det gjelder akkurat Impuls må det ikke herske noen tvil om at det fra arrangørenes side er et frivillig opplegg - det er ikke et dedikert konfirmantopplegg. Slik jeg har forstått det er Impuls et arrangement som går over flere dager, hvor man underveis kan velge mellom flere serier av undervisningstema slik at man kan fordype seg i det man selv vil. Her har altså noen (forståelig nok, må jeg si) valgt å fordype seg i temaet helbredelse, og som en del av undervisningen blitt sendt ut på gatene i Stavanger for å "øve".

Det må være lov å lure på hvorfor ikke daglig leder i Impuls, Halvor Lindal, brukte de få linjene i artikkelen (for den er kort, til å være så "provoserende sensasjonell" som den virker å ville gi uttrykk for) på å forklare hvordan seminarholder jobbet for å gi ungdommene et nyansert og reflektert forhold til dette med å helbrede. Hvordan ungdommene ble forbered på ulike scenarioer, alt fra virkelig mirakuløse hendelser til situasjoner hvor folk kan oppføre seg truende - og alt imellom. Gikk ungdommene alene, eller gikk de i team? Hadde de en voksenperson med seg? Hvordan gikk de fram når de spurte om noen ville ha forbønn? Osv. Osv.

Jeg har mange spørsmål, og enten gjorde Lindal det mange kristne ynder å gjøre nå for tiden, nemlig å gjemme seg bak at "DEN HELLIGE ÅND HAR KONTROLLEN SJØ!" eller så la journalisten det vekk for å få en mer oppsiktsvekkende sak. Det ene er hakket tristere enn det andre...

Uansett vet jeg hva jeg tenker.

Jeg håper noen ble helbredet. Jeg håper at de som ikke ble det blir ivaretatt på annet vis. Jeg håper så mange som mulig av ungdommene lærte noe, både om Gud, selg selv og hvordan man forholder seg til andre mennesker i sårbare situasjoner. Jeg håper Impuls lærte noe om åpenhet og ansvar. Jeg håper ungdommene kom ut av det som litt mer reflekterte mennesker, og ett skritt videre i den prosessen det er å hele tiden vokse i åndelig modenhet.


Tillegg:
Les den opprinnelige artikkelen i Aftenbladet her: Konfirmanter sendt ut på gaten for å helbrede
Lesen mer utdypende kommentar fra pastor i IMI kirken, Martin Cave, her: Impuls og Aftenbladet

Andrew Peterson - The Silence Of God

Kim Walker, I Have Found