Dette innlegget er ment som et spørsmålstegn, en tekst hvor jeg forsøker å sette ord på noe som har gnagd i meg over lengre tid - en prosess som har begynt, en kritisk stemme i meg selv som jeg vet at kan komme til å provosere, men kanskje nettopp det er poenget? Skulle du se underveis at jeg tar feil håper jeg du velger å si i fra til meg, på en eller annen måte. Jeg vil også bruke et språk som kanskje forutsetter at du har litt fartstid i kristne miljøer, men så er det jo nettopp dem (oss) jeg vil til livs.
"Søk først Guds rike..."
Dette kjente Bibelverset fra Matteus (6,33) har bestandig blitt holdt høyt i de sammenhengene jeg har vært borti. Det står: "
Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg." Dette har bl.a. vært nevnt i forhold til dette med Guds kjærlighet ovenfor oss mennesker, at det eneste jeg trenger å gjøre er å søke (be), så fikser Gud resten - kjærlighet, fred og ro i livet mitt, kanskje til og med en opprydding i helt konkrete ting som konfliktfylte vennskap, trøbbel på jobben, øknomiske problemer etc. etc. Når predikanter innbyr mennesker til det vi kaller frelsesbønn, det vil si en bønn hvor man ber og sier at man tror på Jesus og dermed blir en kristen, snakkes det veldig ofte om at Jesus elsker oss som vi er - kom som du er, Gud elsker deg til tross for dine hemmeligheter og nedbrutte moral, til tross for at du lyver og baksnakker, stjeler smågodt på jobben og undergraver sjefen din. Bare kom, for alt er ferdig! Kom først, så fikser Jesus livet ditt etterpå! Bare kom, så blir alt bra!
Sant? Jeg tror at dette er sant. Vi vet at det ikke finnes noen gjerningens vei til Gud (selv om vi blir oppfordret, faktisk nærmest beordret til å "gå ut" og "elske din neste" - så er det ikke noe du kan gjøre fra eller til for at Gud skal elske deg mer eller mindre!), og det er en av de mange grunnene til at jeg elsker Gud også. Ja; kom først, så snakker vi sammen om livet ditt etterpå.
"...så skal du få alt dette andre i tillegg."
Det er her spørsmålet mitt dukker opp. Ikke i forhold til dette Bibelverset (som jeg synes er helt fantastisk), men i forhold til hvordan mange kristne - spesielt i karismatiske kretser - oppfatter Den Hellige Ånd. Fordi mens de aller fleste tillater både seg selv og andre å tilnærme seg Jesus rolig og fattet, og det ser ut til å herske en slags enighet om at Jesus er en stødig type som vil ta seg av deg - radikalt, ja - men likevel rolig, i en slags prosess - så er det noe helt annet som forkynnes når det kommer til Den Hellige Ånd.
I menighetene bes det om at Gud skal utøse sin Hellige Ånd, slå oss i bakken (noe som tilsynelatende skjer innimellom også), skylle over oss i kraftige bølger, helbrede, manifestere, PROFETERE - rive oss opp med hud og hår og kaste oss veggimellom i en slags euforisk mental og/eller kroppslig dans - ja...kort og godt ganske voldsomt. Den Hellige Ånd kommer liksom ikke snikende eller sigende, i noen tilfeller kan den sågar kastes mellom medlemmene i menigheten med en håndbevegelse!
Det jeg ikke forstår, for å komme til poenget, er hvordan man på den ene siden mener at Jesus er så rolig og stødig, mens Den Hellige Ånd er så voldsom? Hvorfor er det slik?
Den Hemmelige Ånd
er enda et av disse begrepene som brukes i de mer eller mindre karismatiske kretser, kanskje spesielt med sikte på de mindre karismatiske kretsene. De ler av forsamlinger som bøyer hodene sine når de ber, som bruker våre gamle folkesalmer som lovsang - du vet, de som sitter rett opp og ned på stolene sine under stort sett hele gudstjenesten. Men hva sliter de med selv?
På et vis virker det på meg som om Den Hellige Ånd (DHÅ) er mer hemmelig i disse kretsene enn i de vi vil karakterisere som "rolige". Den er faktisk så hemmelig at det ser ut som at når de får taket på den er de livredde for at den skal smette unna! Den Hellige Ånd er noe fantastisk, men blir også gjort til noe mystisk og nesten litt magisk - "Hva vil DHÅ gjøre i dag?" høres for meg oftere ut som "Hvem vil DHÅ beære i dag?". Det snakkes om å ikke begrense DHÅ, altså ikke stå i veien for den - noe som resulterer i møter uten struktur, forvirrede og irriterte besøkende i menigheten - og hvilken retning har egentlig menigheten da? Tro i lite, tro i stort - hvis det ikke er retning i Gudstjenesten, hvordan skal man da være sikker på at menigheten beveger seg i noen retning som helst?
Jeg antar at noe av dette kan spores til Paulus første brev til Tessalonkierne, hvor det står (kapittel 5, 19): Slukk ikke Ånden.
Men jeg tror samtidig ikke Gud mener at vi skal pese og puste på ilden til vi besvimer! I samme brev, i samme kapittel står det nemlig:
Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og kropp bli bevart uskadet, så dere ikke kan klandres for noe når vår Herre Jesus Kristus kommer. (1. Tess. 5, 23).
1. Korinterbrev kapittel 14 er liksom hovedkilden til informasjon om åndsgavene, manifestasjoner av DHÅ, i Det Nye Testamente. Jeg blir stadig forundret over hvordan så mange mennesker ser seg blinde på alt som skjer, og ikke ser alt Paulus sier om
orden! Det virker som de blir så opptatt av at
hjorden hele tiden skal ha grønnere og friskere gress at de glemmer
hyrden, og det ansvaret ledere i en menighet faktisk er pålagt!
Gud er en fredens og ordens Gud! Gjelder det ikke for Den Hellige Ånd?
Hvis vi bekjenner Jesus er vi frelst (Rom. 10, 9), og "...så skal vi få alt det andre i tillegg" -
Gjelder det ikke for Den Hellige Ånd?
Kjære Gud,
takk for at Du har gitt oss og vil gi oss din hellige ånd, og alt det fører med seg. Jeg vil strekke meg etter deg, og ønsker meg hele tiden mer, for det beste jeg vet her i verden er når jeg får øye på deg. Jeg tror på Den Hellige Ånd, gitt fra deg, av deg og for meg. Jesus, her er jeg; bruk meg! Gud, jeg ber deg om fornyelse i menneskene og menighetene i Norge. Gi oss sterke ledere og gode forbilder i menighetene, samle oss i bønn og lovsang og hjelp oss å se hvilken retning du vil at vi, enkeltvis og sammen, skal ta. Ta fra oss det som blinder oss, helbred vår sårede stolthet etterpå - og begynn på nytt med oss. Gi oss ledere som tør å utfordre oss, som vil ta tak i baksnakking i og mellom menigheter - hjelp oss å elske hverandre! Far, vi tror, gjør oss klar for alt det andre du har for oss i tillegg.
I Jesu navn, Amen.
