Når han styrer båten

I de kristne kretser, kanskje spesielt de mer karismatiske, har det i den senere tid - eller i alle fall er det i den senere tid at jeg har blitt klar over det - oppstått en kultur hvor man virkelig virkelig beveger seg i sin tro på Gud den allmektige, Jesus den kjærlige og Den Hellige Ånd den...tja...den hva da egentlig?

For dette med at Gud er allmektig er jo greit, han helbreder de han vil og helbreder ikke de han ikke vil. Jesu kjærlighet er heller ikke noe å betvile, det får man stort sett høre hver gang man nærmer seg slike samlinger. Misforstå meg rett - det er sant, og det er fint å høre det, men var ikke Jesus litt mer enn bare et par åpne armer som elsker elsker elsker deg?

Er jeg krass nok nå? Det blir verre.

Du skjønner at denne utrolig, ekstreme, vannvittig elskende Jesus har sendt Den Hellige Ånd - styrmannen! Det betyr visstnok noe i denne retningen: Se for deg at du skal ut og kjøre en tur. Du begynner turen med å starte motoren som vanlig. Så legger du en murstein på gasspedalen, legger hendene godt i fanget og ber: "Kjære Gud. Styr meg dit du vil og stopp meg der du vil, med din superkraft kan du få bremsene til å fungere automatisk eller kanskje jeg slipper opp for bensin akkurat der du vil ha meg. Amen." Klar - ferdig - gå!

Eller hva med dette scenarioet: Du skal ha et møte, en gudstjeneste, for en gruppe mennesker. Du vet ikke helt hvem som kommer, men sikkert en del av "den harde kjernen" og noen til, deriblandt noen genuint søkende, men også noen som er der bare for det sosiale. Dette vet du ganske lang tid i forveien, ettersom menigheten din pleier å ha møtene sine til relativt faste tidspunkter. Likevel venter du til dagen før med å samle sammen de som skal synge. Klokka sju på kvelden ringer du en person og spør om vedkommende kan ta seg av både pynting, kaffe og rydding. Klokka åtte møter du en venn tilfeldig på en kafe, og spør om han vil ha talen. Så ber du "Kjære Gud. Styr oss dit du vil og gi oss god rennefart. Med din superkraft vil dette eksplodere. Amen." Klar - ferdig - GÅ!

Det går da vel fint? Du har vel styrmannen med deg?

Jeg tror at det er noe fundamentalt galt i deler av det karismatiske kristennorge.

Du skjønner det, at Gud har absolutt ikke sendt noen styrmann - - - kan du tro det? Jesus sa aldri noe om noen styrmann!! Jesus ledet sine disipler med autoritet og retning, et eksellent eksempel på lederskap - men når sa han "jeg stoler ikke på dere så jeg skal sende en styrmann" ? Aldri? Åja.

For å oppklare:

Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. (Joh. 14, 26)

Ledere: Led. Planlegg. Styr.
Menighet: Ta ansvar. Følg opp. Vær med! Delta! Krev tydelig lederskap og retning!

Jeg er ikke så sikker på hvem denne styrmannen dere leker med egentlig kommer fra, men det kommer ikke fra Jesus. Tror dere Gud vil forlate dere hvis dere begynner å ha faste tider når møtet starter og er ferdig? Tror dere Jesus snur ryggen til dere hvis dere tør å refse forsamlingen litt? Ta tak i unoter hos deres egne? Tror dere Den Hellige Ånd går hvis dere stiller hverandre til ansvar?


Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg (Joh. 15, 26)

Hva står det i din Bibel, egentlig?

---

Helt til slutt: Ja, Jesus elsker deg. Han gjør det, og han vil og ønsker å gi deg hvile og fred i sin kjærlighet. Noen ganger trenger vi å hvile hodet vårt på det, og ta en pause fra verden, og det er greit - men vi må passe oss! Det finnes ytterpunkter av alt her i verden, og mer enn en gang havner vel vi mennesker i grøfta - på den ene eller den andre siden. Og ja, jeg tror på frihet i Den Hellige Ånd - både med og uten menneskeskapt kaos og usikkerhet som forspill. Men helst uten.

Rikdom og fattigdom

En dag tok faren til en rik og velstående familie sønnen med seg på en tur ut på landet med den hensikt å vise ham hvordan fattigfolk levde. De bodde noen dager på en gård hos en familie som måtte ansees for å være svært fattige. På turen hjem spurte faren sønnen: ”Hvordan likte du turen?” ”Det var kjempeflott far.” ”Så du nå hvordan fattigfolk lever?” spurte faren. ”Å ja.” svarte sønnen. ”Så si meg, hva lærte du av denne turen?” spurte faren. Sønnen svarte da: ”Jeg så at vi har ên hund, og de hadde fire. Vi har et badebasseng som rekker bort til midten av hagen vår, mens de hadde en endeløs elv. Vi har importerte små lanterner i hagen vår, mens de hadde en hel stjernehimmel om natten. Gårdsrommet foran huset vårt når frem til inngangsporten, mens deres strakte seg helt til horisonten. Vi har et lite stykke land å bo på, de hadde marker som strakte seg bortenfor synsranden. Vi har tjenere til å servere oss, mens de serverte andre. Vi må kjøpe maten vår, de høstet sin egen. Vi har høye murer rundt eiendommen vår for å beskytte oss, mens de hadde venner som beskytter dem. Guttens far var helt målløs. Så la sønnen til: ”Takk far, fordi du viste meg hvor fattige vi er "
(Takk til en kilde i Facebook, vet ikke hvor den opprinnelig kommer fra.)

Jeg fant litt rikdom her om dagen forresten, på tur i skogen nær Snåsavatnet. Herlig vær og fin tur sammen med folk jeg er glad i. Her er et bilde av skogen, i tilfelle du ikke har sett skog før:

Verdens undergang

Det har kommet meg for øre at verden går under neste lørdag, nærmere bestemt den 21 mai (www.salon.com). Det må jeg jo bare kommentere, jeg som er kristen og all ting. Og som vanlig har jeg svaret på det alle nå lurer på: Kommer verden til å gå under den 21 mai?

Svaret er: Nei. Men kanskje.

Jesus sier:
39 Men det skal dere vite: Dersom huseieren visste i hvilken time tyven kom, ville han ikke la ham bryte seg inn i huset. 40 Vær også dere forberedt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det.» (Lukas 12, 39-40)

Paulus gjentar:
For dere vet godt at Herrens dag kommer som en tyv om natten. (1. Tess. 5, 2.)

Ja...jeg vet ikke om jeg egentlig trenger å si så mye mer, men for enkelhets skyld: Det er det ingen som vet.

Men jeg tror ikke det kommer til å skje de nærmeste 100 årene...

Trøsteren

I det Nye Testamente står det beskrevet noen hendelser hvor folk kommer til Jesus og ber om helbredelse - ikke av seg selv, men av noen de er glade i. Markus 6, 53 og utover forteller om hvordan folk la de syke i byen Gennesaret langs veiene og på torgene, det står at de håpet å i det minste få røre ved klærne hans - så desperate var de etter å bli friske, og så desperate var de at de tok sjansen på å fremstå som gale på denne måten, strekke seg etter en mann de bare hadde hørt rykter om. Heldigvis for dem da at "Og alle som røste ved ham, ble friske." (siste del av vers 56).

Men det står også om noen spesifikke hendelser, for eksempe om "Kvinnen fra Fønika" (Markus 7, 24-30) som i desperasjon kastet seg foran Jesu føtter og ba om at han måtte helbrede datteren hennes. Eller mannen som ropte "Jeg tror, hjelp meg i min vantro!" da han prøvde å få Jesus til å helbrede sønnen hans som var alvorlig syk (Markus 9, 14-29), offiseren i Kapernaum som ba for sin syke tjener (Matteus 8, 5-13) og...ja, mange flere. Du som har lest om disse husker nok godt at alle situasjonene ender med det samme: helbredelse. Men det er egentlig ikke poenget mitt.

Poenget mitt er at dette med å kaste seg for Jesu føtter, dette med å rope "Jeg tror, hjelp meg i min vantro!", dette med å - i desperasjon - fire det syke ned gjennom taket (!) for å få hjelp - det er noe vi må bli flinkere til. Det er greit å ikke få til alt. Det er greit å være trist. Det er greit å være sint, frustrert, deprimert, fylt av angst. Jeg vil bare minne oss om å snu desperasjonen vår mot Jesus! Kaste oss ned for hans føtter og rope "Ta det! Hjelp meg!"! Ikke formulere finurlige bønner, eller kanskje ikke få ut bønner i det hele tatt fra kaoset som kan befinne seg i både hjerte og hode. Husk at Gud, vår pappa, kjenner hjertet ditt - han vet!

Når et lite barn kommer gråtende til deg, hva er det første du gjør? Krever du en forklaring på hva som har skjedd og argumenter for hvorfor barnet gråter - eller tar du det opp i fanget og gir trøst?

Jesus vil ta deg i fanget. Jesus har tid han, selv om vi tenker at vi "bare" vil være borti klærne hans - han har alltid tid! Bare se i Markus 5, 25-34, hvor en kvinne sniker seg til å ta på kappen til Jesus. Han merker det, lette etter henne til han fant henne og tok seg tid til å snakke med henne.

Du trenger ikke å argumentere med Gud. Du trenger ikke å løse opp i alle flokene for at han skal høre deg. Du trenger ikke å tørke vekk tårene og ta deg sammen for at han skal elske deg. Du trenger ikke å legge det pent og forsiktig fra deg en gang! Hvis det stikker, kast det! Rop det! GUD, TRØST MEG!

Og så, etterhvert, vil du kanskje se at ting begynner å ordne seg likevel...og andre ganger merker man, på underfullt vis, hvordan det går an å leve med det utroligste - bare man har Jesus sammen med seg.

Med ønske om en fredelig, god og trygg natt - med eller uten tårer.