Har du snakka sånn med Gud? Det har jeg. Maaaange ganger.
Det ser ganske arrogant ut når jeg skriver det ned sånn, men egentlig er det ganske
trist. Man er på en fin samling, har forventninger og alt mulig, og så er man
bare ikke ”på” (hva nå enn det betyr). Man greier liksom ikke følge sangene,
lukker man øya for å be tenker man mest på den nettsida man fant i går med alle
de fine oppskriftene og man vet at selv om man har lyst så kommer man neppe til
å prøve alle de fænsi greiene og så…ja, Gud, ja – heisann!
Her en dag kom jeg til å tenke på alt dette, og jeg hadde en
liten indre åpenbaring. Fra nå av vil jeg snu på flisa! Joda, det har vært og
det kommer nye situasjoner hvor jeg vil ha behov for å skrike SE MEG! til Gud,
og det er helt greit – Gud takler det veldig fint synes jeg. Men de gangene
livet ikke er så ille at det er nødvendig, og jeg er på et møte og kanskje
egentlig bare er mest frustrert over meg selv og lavt blodsukker og litt vondt
i hodet og litt blærespreng og masse sånne småting som forstyrrer meg – da skal
jeg spørre Gud om noe helt annet:
Jess, Gud, da er jeg
her! Har du noe å si til meg i dag? Jeg ber om at du velsigner de som skal lede
og synge, tale og styre i dette møtet slik at de sier det som kommer fra deg.
Og hvis det virkelig er noe viktig, så ber jeg om at du velsigner et menneske
med mot og visdom til å komme bort til meg å fortelle meg det. OG hvis det er
noe du vil at JEG skal si til noen så er det helt greit! Jeg skal være tøff!
Jepps, bare utfordre meg! Jeg skal prøve! Jeg skal prøve! Lover!
