Jeg sloss med min egen retorikk nå, Gud. Vi er satt her på jorden for å kunne ta et valg, et eget valg, om vi vil være dine barn eller ikke. Det betyr også at noen gjør valg for sitt liv som kan ødelegge andres liv. Det er som med ytringsfriheten vår, massenes frihet betales med at det alltid er en risiko for utnyttelse og ekstremisme. En pris vi vil være villige til å betale, selv nå når vi har sett hva det faktisk kan koste. Likevel, akkurat som vi nå snur oss til myndighetene og spør Hvordan? så må jeg spørre deg, Gud: Hvorfor?
Jeg forstår, og jeg forstår ikke. Jeg forstår at en mann tok sine valg, og jeg forstår at selv om han brukte en gud som motivasjon og "oppdragsgiver", så var det ikke min gud. Jeg ser hvor mye godhet som har strømmet frem mellom oss nordmenn den siste uka, og jeg forstår at det er noe ufattelig som har rørt oss - noe så stort og ubegripelig at det eneste vi kan gjøre er å holde rundt hverandre. Jeg er så takknemlig for at vi som nasjon har valgt håpet og kjærligheten, når vi kunne ha valgt raseriet og hatet. Er det deg, Gud? Står du ved siden av og gråter med oss, eller holder du rundt noen akkurat nå? Trøster du noen? Tørker du tårene? Holder du din beskyttende hånd over noen så de får sove i natt? Gir du noen hvile? Gir du dem som har mistet sine kjære fred i hjertene?
Jeg har skjønt at det kunne vært verre. Spesielt i regjeringskvartalet. Og jeg tør å takke deg for det, Gud, at det ikke var verre. At ikke flere ble drept, at ikke flere ble skadet. Men jeg må også tørre å spørre - hvor var du? Hvor var du da bilen ble lastet med sprengstoff? Hvor var du da den var på vei inn i Oslo? Hvor var du da fergemannskapet fraktet en falsk politimann over til Utøya?
Gud, dette var ikke en lang prosess, som et sykeleie, hvor vi fikk oppleve at du var med oss hele veien. Hvor du holdt oss oppe gjennom redselen for det vi visste skulle komme. Men terror er ingen krypende diagnose...det er ingen smerte før alt er over. Jeg kjenner og synes jeg ser og har sett mange eksempler på at du er med oss nå, men jeg lurer sånn på hvor du var før klokka halv fire på fredag...
Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne
og døden skal ikke være mer,
heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
For det som en gang var, er borte.
(Åp. 21, 4)
