Tro er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.
Hebreerne 11,1
For meg sier dette bibelverset alt. Det er ikke sånn at jeg tenker at kanskje finnes Jesus, kanskje ikke. Det er ikke som når noen spør deg om noe, og du må svare "Jeg vet ikke, men jeg tror at det kanskje er sånn og sånn".
Nei, min tro er nettopp slik det står i Hebreerne; en sikkerhet for det som håpes, en visshet om ting en ikke ser - en sterk overbevisning om at dette faktisk er sannhet. For meg gir dette meg også en veldig følelse av glede og stolthet, ærefrykt og ydmykhet, samt noe jeg best kan beskrive som en slags varm flamme som er...ja, hva skal jeg si...levende!
Og det folkens, er en opplevelse jeg unner dere alle :)
Thursday, April 16, 2009
Tuesday, April 14, 2009
Et ærlig vitne
Her om dagen leste jeg en artikkel i et kristent nyhetsblad om noen som hadde gått i en gate og forsøkt å få be for og snakke om Jesus med narkomane og alkoholikere. Det sto at mange av dem ble sinte, og da bestemte de kristne seg for å kalle seg "healere" isteden - hvorpå mange flere lot dem be for seg, og de fornøyd kunne si til dem etterpå at "Du har akkurat blitt helbredet av Jesus!"
Flott?
Jeg mener nei.
Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, kan det da bli til salt igjen? Det duger ikke til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Og når en tenner et lys, setter en det ikke under et kar, men i en stake, så det lyser for alle i huset. Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen.
(Matteus 5, 13-16)
Jeg nekter å "pakke inn" Gud når jeg skal snakke om Ham. Gud er Gud,- ingen "energi" eller "kraft" eller "stor opphøyd åndelig tilstedeværelse overalt rundt oss". Store ord jeg vet mange er glade i å bruke, fordi ord som "Gud", "Jesus" eller "Den Hellige Ånd" har en tendens til å forvirre og provosere folk.
For meg er troen min noe jeg er stolt av, og det er som noe brenner inni meg når jeg får snakke med andre mennesker om Jesus. Det være seg kristne eller ikkekristne. Hvorfor skal jeg sette lyset under et kar, og lyve, eller i beste fall gi vage beskrivelser av hvordan det ser ut? Blendet blir de uansett!
Jeg er av den oppfatning at hvis noen ikke vil snakke eller høre om Gud, så er det som regel en grunn til det. De har erfaringer eller fordommer som gjør at de provoseres av temaet - og det er trist, men faktisk helt greit. Ved å være ærlig på at dette er Gud og heller akseptere et nei, etablerer man kanskje et tillitsforhold. Slik at neste gang noen spør om Gud er de kanskje ikke så offensive. Og hvis dette mennesket har spørsmål som dreier seg rundt religion og kristendom, så vet de at de kan komme til deg med det. Jeg vil mye heller ha en konkret diskusjon eller samtale rundt religionsspørsmål, enn vage spinnerier i retning new age.
Så dette er som en utfordring å regne; tør DU å være et skinnende lys? Hva så om folk går med solbriller rundt deg, du er i det minste ærlig! Hvis du tror at Jesus var Guds sønn, har tatt på seg verdens synd og vunnet over døden så er du en kristen! Det er et flagg å holde høyt høyt over hodet og være stolt av! Ikke vær redd for å kalle deg kristen hvis det er det du er, men vær ærlig og stolt :)
Flott?
Jeg mener nei.
Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, kan det da bli til salt igjen? Det duger ikke til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Og når en tenner et lys, setter en det ikke under et kar, men i en stake, så det lyser for alle i huset. Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen.
(Matteus 5, 13-16)
Jeg nekter å "pakke inn" Gud når jeg skal snakke om Ham. Gud er Gud,- ingen "energi" eller "kraft" eller "stor opphøyd åndelig tilstedeværelse overalt rundt oss". Store ord jeg vet mange er glade i å bruke, fordi ord som "Gud", "Jesus" eller "Den Hellige Ånd" har en tendens til å forvirre og provosere folk.
For meg er troen min noe jeg er stolt av, og det er som noe brenner inni meg når jeg får snakke med andre mennesker om Jesus. Det være seg kristne eller ikkekristne. Hvorfor skal jeg sette lyset under et kar, og lyve, eller i beste fall gi vage beskrivelser av hvordan det ser ut? Blendet blir de uansett!
Jeg er av den oppfatning at hvis noen ikke vil snakke eller høre om Gud, så er det som regel en grunn til det. De har erfaringer eller fordommer som gjør at de provoseres av temaet - og det er trist, men faktisk helt greit. Ved å være ærlig på at dette er Gud og heller akseptere et nei, etablerer man kanskje et tillitsforhold. Slik at neste gang noen spør om Gud er de kanskje ikke så offensive. Og hvis dette mennesket har spørsmål som dreier seg rundt religion og kristendom, så vet de at de kan komme til deg med det. Jeg vil mye heller ha en konkret diskusjon eller samtale rundt religionsspørsmål, enn vage spinnerier i retning new age.
Så dette er som en utfordring å regne; tør DU å være et skinnende lys? Hva så om folk går med solbriller rundt deg, du er i det minste ærlig! Hvis du tror at Jesus var Guds sønn, har tatt på seg verdens synd og vunnet over døden så er du en kristen! Det er et flagg å holde høyt høyt over hodet og være stolt av! Ikke vær redd for å kalle deg kristen hvis det er det du er, men vær ærlig og stolt :)
Subscribe to:
Posts (Atom)
