Selv om veien virker uklar

...går jeg likevel videre.

(Jeg er ingen racer på typografi av denne sorten, men poenget kommer vel fram :)

Å sette spor

"You've got to have something to put your work in, otherwise it's not valid."
Grace Coddington, Vouge.

Vi setter alle spor etter oss. Noen større enn andre, men vi setter alle spor. Det har vi alltid gjort til alle tider, men i dag setter vi sporene på en annen måte enn de gjorde for bare 20 år siden. Vi har internettet, og der er det lett å sette spor. Trykke foten ned og gå videre. Vi tenker nok ikke like mye på det som før heller, nå når vi setter sporene våre anonymt. Det er en grunn til at jeg ikke signerer bloggene mine med fullt navn, selv om jeg vet at flere vet hvem som står bak. Kjenner man sine metoder er det vel neppe så vanskelig å grave seg fram til det heller.

Det er da det gjelder å bestemme seg: vil jeg sette disse sporene? Disse uslettelige sporene som alle - alle!- kan finne?

Jeg må innrømme at selv om jeg en sjelden gang har spekulert i om all denne bloggingen er så lur, så lander jeg som regel på trygg grunn. Avgjørelsen om å gjøre dette ble tatt for lenge siden, før jeg ante hva jeg drev på med - før de fleste ante hva de holdt på med faktisk - og det er det ikke mulig å ta tilbake. Hva denne bloggen angår sier jeg som Grace Coddington, der hun satt i en bil i Paris og filosoferte over alt strevet rundt den enorme jobben rundt septemberutgaven av Vouge: Du må ha noe å putte arbeidet ditt i, ellers er det ikke gyldig.

Akkurat. Hvordan skal jeg vite om mine tanker er gyldige om jeg ikke eksponerer dem for kritikk og innspill? Det handler ikke om pr-kåthet, det handler om selvjustering - og i noen få tilfeller justering av andre.

Så selv om den andre bloggen nok vil møte sin ende en dag, så vil jeg alltid være stolt av denne. Min tanke er fri, og dette er mitt speaker's corner.

Problemet Gelius

Jeg sliter fortsatt med å forstå "saken Gelius" jeg altså. Er folk ikke kjent med at det ikke er vanlig for folk som bakvasker arbeidsgiveren sin å bli i jobben så lenge? Er det så merkelig at biskop Kvarme måtte ta grep da en av hans ansatte og representanter for Den Norske Kirke gikk ut og tok så til de grader avstand fra det han -strengt tatt- burde ha preket med liv og lyst de 13-14 åra han hadde jobbet som prest?

Det eneste som står klart for meg er at folk liker Gelius. Og med folk mener jeg alle som faller innenfor "døpt- og konfirmert"-kristendommen, "jeg har da barnetrua"-kristendommen og "jeg er glad i kirka mi for der ble bestefar døpt"-kristendommen som er så utbredt i dette landet. Vi liker jo å høre at hei, det livet du lever nå det er ikke bare godt nok - det er ment å være sånn! - fra Guds side. "Han Gelius e så folkelig!" sier folk, "Han gjør Gud mer fattbar" kan man si, mens det jeg hører er et lettelsens sukk; "Gud er glad i meg likevel!".

Ja, for faktisk er det det jeg hører fra alle disse opprørte Gelius-fansene som roper over seg over at mannen som tilsynelatende ikke ville ha jobben lenger mistet jobben. Jeg ser dem frustrerte, ikke så mye over arbeidsløse Gelius som over at biskop Kvarme tok fra dem en slags nyvunnen kjærlighet fra Gud, er håp om at kanskje, kanskje er jeg god nok likevel!

For slik jeg ser det er det nettopp dette "han Gelius" representerer; en Gud med åpne armer og trøstende ord, full av kjærlighet og håp - men svak. En Gud som ikke krever noe, ikke stiller sine barn til ansvar, han bare er der som en døende bestefar i kroken med mykt skjegg og et varmt smil bak trette øyne, en sikkerhet for de som bor i huset for de vet at den gamle har mye på bok og når han omsider dør havner de ikke i helvete likevel.

Det er hyggelig å tro på en slik Gud. En slik Gud kan man hvile seg på når livet butter imot, når man mister noen kjære eller når man en sjelden gang gripes av dødsangst og lurer på hva som egentlig venter der ute, forbi alt sammen. En slik tro kan man ha liggende i nattbordskuffen og ta fram når man trenger det, kjæle den som en død fugleunge man har funnet i hagen. En slik tro kan man skrive på et flagg og heise foran seg når det lokale kirkebygget trues med nedleggelse og kondemnering på grunn av lite folk, lite penger og dårlig reisverk. Man er jo kristen, må vite!

Som vanlig må jeg her komme med en anmerkning, et lite "misforstå meg rett". Jeg synes faktisk at denne troen, denne fliken av håp som så mange holder seg fast i, er helt fantastisk. Det vitner om en sult i de norske hjerter, et folk som innerst inne vet at der ute finnes en Gud! Det er jo unektelig merkelig at så mange som ikke er kristne kaller seg kristne! Eller hva?

Hvor gnager så skoen? Vel, Gelius er for en stor stein å regne. Gelius er sømmen som har gått opp, slik at den harde avstivende plasten kommer fram og gnager et åpent sår i hælen. Han har med sine prekener, sine medieutfall, sin bok og sin kommende bok, bygget opp under denne lille troen som så mange i dette landet støtter seg til. Han sier at det er nok, at det er helt greit, at bestefar er takknemlig nok for det lille hjørnet han har i stua. Sinnet mot Gelius går over i smerte, ved synet av alle som ble og blir så såret når de opplever at Guds store representant - Statskirken - snur dem ryggen. For det er selvfølgelig slik det oppleves, når Gelius sier ja, og storebror Kvarme får det siste ordet - som likevel er nei.


Og her ligger kjernen i det hele, nettopp dette at Statskirken til alle tider i dette landet har stått som Det Endelige, Slik Det Er og Guds Kjærlighet. På godt og vondt. Skammen og kjærligheten. Fortvilelsen og håpet. Det er merkelig at det ikke skal være lettere å løsrive seg fra dette vesenet - hvis man nå allerede er imot det - og la Gud finne en annenstedsfra.

Gelius skapte et tveegget sverd den siste tiden i sin prestegjerning. Flere følte seg velkomne i kirken, selv om det nok ofte var på feil premisser. Kanskje ble noen vekket da de kom inn, antakelig ble noen støtt da de oppdaget at likevel var ikke Gud slik som Gelius sa. Andre igjen gikk lykkelige inn i Gelius' fanskare, hvor han sto som et filter mellom sine disipler og Gud. I alt bråket som oppsto følte nok mange det som en knyttneve i magen, enten fordi de følte sannheten eller fordi, som Ibsen så treffende sa det:Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme. 


Til syvende og sist er man fornærmet. På Gelius. På kirken. På Gud. På Gelius som vil være kirken. På kirken som folk vil skal være Gud.

Heldigvis er ikke Gud så vanskelig å finne. Hjertene skriker jo! Skulle Gud gjemme seg mellom linjene? Gud er linjene! Roper du på Gud har du allerede funnet ham. Spørsmålet er om vi tillater at han finner oss? Orker vi høre de oppdragende ord? "Barnet mitt...der er du jo!" som en far som kjenner alle gjemmesteder, og har lekt gjemsel med et barn som ikke vil bli funnet, for leken er morsommere slik. Så kommer mørket krypende og far står med ryggen til og leter og vet, og sier "Si et pip!" og i tiltagende redsel for å bli der inne i kjøkkenskapet for alltid og evig sier vi "Pip!" og så er leken morsom igjen og far leter og jeg vil ikke bli funnet.

Jeg tror det kan være lurt å lese de linjene selv, med egne øyne. De er jo der, i Bibelen min, det er vel ingen kunst?

Pip!