Godt (og trist) spørsmål i boka jeg leser for tida:
I lys av Jesu klare eksempel, hvordan har det seg at kirken nå er blitt et samfunn av "respektable" mennesker, der de "utstøtte" ikke lenger føler seg velkommen?
(Med "kirken" tror jeg forresten det generelt menes de aller fleste kristne menigheter, så her er det godt rom for at alle kan føle seg truffet.)
Hva er det som har skjedd, som gjør at vi ikke greier å være som Jesus - ikke en gang som de første menighetene var? Har 2000 år med maktkamp, korstog og dritt skylda? Har VI skylda?
Og enda et spørsmål - for en holdning jeg ofte møter hos de med de "hardeste" meningene om kristendom og menighet er at "Gud er for de svake", altså er det mange ikkekristne som tar det som en selvfølge at de som har det tøft, de som har dødsangst, de som lever på gata og ikke har mer å miste, de "utstøtte" - de søker seg til Gud.
Det er en slags ironi her et sted...
Vi som er kristne samler oss og "er kristne sammen", i og for seg en sunn ting. Vi ser vekst i menighetene, og jeg sier ikke at noen av oss som går inn døra i noen av menighetene i byen jeg bor i er spesielt "blanke i lakken". Rett skal være rett, vi har som regel både hus og jobb, men sår kan ligge på innsida også, ikke sant. Men er det så sunt at vi gjør dette hver søndag? HVER SØNDAG!
Blir det aldri fullt, liksom? Skal vi få påfyll og påfyll og påfyll og velte oss i salighet og vår egen og verdens nød i ALL EVIGHET!?
Jeg har vært så heldig å finne ei menighet som har aktiviteter og gudstjenester annenhver søndag, og et par ganger i året får vi masse besøk! Spesielt tilbudet vi har for ungene har fått rykte på seg for å være bra (ikke så rart, vi har ei veldig flink dame som jobber med dette) - så da kommer det folk og unger fra mange andre sammenhenger når vi arrangerer for eksempel juleverksted eller "klatresøndag" med instruktører i klatrevegg.
Men likevel altså. Vi er ganske "respektable" synes jeg.
Hvor mange av gatas "slengere" sitter i benkeradene hos dere? Hvor mange ganger har du tatt turen ut for å invitere de rumenerne som bor under den brua som politiet må bortvise minst en gang i måneden til stor fryd og forferdelse for både naboer og lokalavis?
Hvorfor i heite huleste kommer de ikke til oss av seg selv!?
En ting er hvorfor det ikke er en selvfølge at vi kristne, både i kraft av oss selv og i menighetene vi er en del av, oppsøker og inviterer folk som er mer eller mindre på sida av samfunnet? Men jeg tror spørsmålet over graver enda dypere inn til beinet.
Kan det være at vi selv sliter så enormt med våre egne problemer og teologiske tankelabyrinter rundt dette med nåde og tilgivelse at vi tror at det er vi selv som er de "utstøtte"? Er vi fornøyde? Er vi late? Er vi redde? For det er en ting jeg er helt SMÆTTE sikker på, og det er at Jesu eksempel IKKE er umulig!
Vanskelig, ja. Utfordrende, ja. Umulig? Nei.
Så hvorfor får vi det ikke til?
Boka heter for øvrig "Den Jesus jeg ikke kjente", og er skrevet av Philip Yancey.
