Høst

Så var det høst igjen ja. Jeg greier liksom ikke å bestemme meg helt for om jeg egentlig liker høsten eller ikke. Jada det er fint med den friske lufta og de fine fargene, men samtidig savner jeg varme late sommerkvelder, bare bein, is og bading (selv om det ikke akkurat har blitt så mye av det denne sommeren da...). Når det er sol er jeg kjapp med å vende ansiktet rett i solsteika, lukke øynene og male opp sommeren rundt meg. Sukk... Men Gud liker høsten! Han liker det fordi han har skapt det (d-oh), men også fordi høsten er ment å være både vakker og produktiv for oss mennesker. Vi høster inn fra åkre, plukker bær og sopp og jegveitikkehva - og det tror jeg Gud både liker og vil at vi skal (se bl.a. 1. mos 1, 26-29).

Mange av oss bruker også høsten til å starte på noe nytt; ny jobb, ny klasse, ny skole, nye studier, kanskje til og med i en ny by eller i et helt nytt land? I det hele tatt er høsten en travel tid for oss mennesker, men kanskje vi skal ta oss tid til en liten pustepause oppi alt sammen og be om en ny start med Gud også?

Kjære Gud,

velsign høsten 2010 for oss. Hjelp oss å gjøre de riktige valgene for fremtiden vår, og hjelp oss å finne fred og tid til hverandre og til deg. Velsign menighetene i byen vår, og lær oss på nytt om kjærlighet og respekt for våre medmennesker - både kristne og ikkekristne. Takk for den vakre høsten du har skapt, og den nye starten den representerer

for så mange av oss, på alle plan.

Amen.

Perler

"Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte."

(Lukas 2,19)

Jeg som er en del av deler av mer eller mindre karismatiske kristne miljø (les det to ganger) opplever innmellom ting som oppleves som rimelig sterkt. Det kan være at jeg mener Gud minner meg om Bibelvers eller andre ting, eller generelt sterke opplevelser av Guds nærvær. Det er så herlig når dette skjer, men mer enn en gang har jeg hatt en litt ekkel bismak i munnen etterpå. Du vet når du liksom har lyst å vri deg i stolen fordi du kjenner at det der var litt dumt at du sa...

I alle fall er det sånn det kan føles, etter at jeg har bust ut med "Oi! Nå hadde jeg DEN opplevelsen folkens!". Selv om noen av de jeg sa det til kanskje ble glade på mine vegne, så har jeg ofte sittet etterpå og tenkt "Hvorfor i all verden sa jeg det?"

For hva er motivasjonen min for å fortelle det?

Min, personlige bevisste motivasjon var i begynnelsen å oppmuntre dem rundt meg, og liksom rope ut at GUD ER HER FOLKENS! RETT HER! ...etterhvert oppdaget jeg selvfølgelig at ikke alle virket like glade for å høre mitt "glade budskap", og jeg måtte gå noen runder i meg selv for å virkelig finne ut av hvorfor. Jeg kan faktisk synes at det er DRIT provoserende å se noen ha det fantastiske møtet eller opplevelsen med Gud rett foran trynet mitt når jeg ikke opplever noen verdens ting. Jeg har noen ganger tenkt at nå strekker jeg ut handa og så TAR jeg rett og slett litt av Den Hellige Ånd fra den personen som sitter ved siden av meg! Haha, det er lov å le litt :) Men det er utrolig frustrerende å ønske et møte med Gud og av en eller annen grunn ikke evne å få det til. Skjønner du? Har du følt det sånn noen ganger?

Så var det noen som sa noe om Maria her om dagen, jeg husker ikke når eller hvor eller hvem, men plutselig gikk det opp et lys for meg! Noen ganger skal man faktisk ikke dele alt mulig med alle for enhver pris!

I Lukas 2, vers 51 står det igjen: "Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte."

Det er Jesu mor Maria vi snakker om her, og det er ei dame som så og opplevde litt av hvert mens hun levde! Fra englebesøket som fortalte om babyen hun bar på, til den dramatiske fødselen, Jesus som tolvåring i tempelet og hele historien om den voksne Jesus vi kjenner så godt, til han døde bare 33 år gammel. Jeg tror med hånden på hjertet at Maria lett kunne ha fått status av alt dette, hun som var mor til ham som kunne gjøre vann til vin, få lamme til å gå, syke til å se, ha tusenvis som fulgte etter ham for å høre ham tale og kunne vekke de døde opp til live! Men Maria valgte å holde det inne, hun tok vare på det i hjertet sitt.

Poenget er, at noen ganger tror jeg Gud gir meg noen "perler" som er bare til meg. En fin opplevelse som det slettes ikke er meningen at jeg skal dele med noen andre, selv om jeg egentlig bare ønsker å oppmuntre dem. Noen ganger gir Gud en klem til deg - og BARE til deg! Herlig? Jeg synes det ;)

Kjære Gud,

takk for at du ser meg og har tid til meg, at du alltid står med åpne armer og tar imot meg. Takk for de opplevelsene og tankene du gir til oppmuntring for meg, hjelp meg å skille mellom dem og de du vil jeg skal dele med andre, slik at jeg bedre kan ta vare på de øyeblikkene jeg har alene med deg. Jeg ønsker meg flere slike stunder med deg, hjelp meg å komme på å be oftere. Velsign meg, og minn meg på å dele velsignelsen med andre.

I Jesu navn, Amen.