Et umulig forbilde?

Godt (og trist) spørsmål i boka jeg leser for tida: 

I lys av Jesu klare eksempel, hvordan har det seg at kirken nå er blitt et samfunn av "respektable" mennesker, der de "utstøtte" ikke lenger føler seg velkommen? 

(Med "kirken" tror jeg forresten det generelt menes de aller fleste kristne menigheter, så her er det godt rom for at alle kan føle seg truffet.)

Hva er det som har skjedd, som gjør at vi ikke greier å være som Jesus - ikke en gang som de første menighetene var? Har 2000 år med maktkamp, korstog og dritt skylda? Har VI skylda? 

Og enda et spørsmål - for en holdning jeg ofte møter hos de med de "hardeste" meningene om kristendom og menighet er at "Gud er for de svake", altså er det mange ikkekristne som tar det som en selvfølge at de som har det tøft, de som har dødsangst, de som lever på gata og ikke har mer å miste, de "utstøtte" - de søker seg til Gud. 

Det er en slags ironi her et sted...

Vi som er kristne samler oss og "er kristne sammen", i og for seg en sunn ting. Vi ser vekst i menighetene, og jeg sier ikke at noen av oss som går inn døra i noen av menighetene i byen jeg bor i er spesielt "blanke i lakken". Rett skal være rett, vi har som regel både hus og jobb, men sår kan ligge på innsida også, ikke sant. Men er det så sunt at vi gjør dette hver søndag? HVER SØNDAG! 

Blir det aldri fullt, liksom? Skal vi få påfyll og påfyll og påfyll og velte oss i salighet og vår egen og verdens nød i ALL EVIGHET!?

Jeg har vært så heldig å finne ei menighet som har aktiviteter og gudstjenester annenhver søndag, og et par ganger i året får vi masse besøk! Spesielt tilbudet vi har for ungene har fått rykte på seg for å være bra (ikke så rart, vi har ei veldig flink dame som jobber med dette) - så da kommer det folk og unger fra mange andre sammenhenger når vi arrangerer for eksempel juleverksted eller "klatresøndag" med instruktører i klatrevegg. 

Men likevel altså. Vi er ganske "respektable" synes jeg.

Hvor mange av gatas "slengere" sitter i benkeradene hos dere? Hvor mange ganger har du tatt turen ut for å invitere de rumenerne som bor under den brua som politiet må bortvise minst en gang i måneden til stor fryd og forferdelse for både naboer og lokalavis? 

Hvorfor i heite huleste kommer de ikke til oss av seg selv!?

En ting er hvorfor det ikke er en selvfølge at vi kristne, både i kraft av oss selv og i menighetene vi er en del av, oppsøker og inviterer folk som er mer eller mindre på sida av samfunnet? Men jeg tror spørsmålet over graver enda dypere inn til beinet.

Kan det være at vi selv sliter så enormt med våre egne problemer og teologiske tankelabyrinter rundt dette med nåde og tilgivelse at vi tror at det er vi selv som er de "utstøtte"? Er vi fornøyde? Er vi late? Er vi redde? For det er en ting jeg er helt SMÆTTE sikker på, og det er at Jesu eksempel IKKE er umulig!

Vanskelig, ja. Utfordrende, ja. Umulig? Nei. 

Så hvorfor får vi det ikke til?

  

Boka heter for øvrig "Den Jesus jeg ikke kjente", og er skrevet av Philip Yancey. 

Se meg!

Jess, Gud, da er jeg her! Droppa å sove lenge og slepte meg gjennom regnet til gudstjenesten. Åh, her var det jo en flink predikant jeg har hørt mye om. Åååh hun snakker sikkert med deg hver eneste dag, Gud. Du vet, Gud, at akkurat nå hadde vært et perfekt tidspunkt for deg å vise at du ser meg. Du kan bare få den dama der til å komme bort til meg og si noe fint, så jeg skjønner at det er fra deg! Jeg føler ikke så veldig kontakt akkurat nå…er liksom ikke helt ”on” – men det er jo du! Så nå har jeg tatt stegene inn hit i dette rommet, så får du gå resten. …se meg

Har du snakka sånn med Gud? Det har jeg. Maaaange ganger. Det ser ganske arrogant ut når jeg skriver det ned sånn, men egentlig er det ganske trist. Man er på en fin samling, har forventninger og alt mulig, og så er man bare ikke ”på” (hva nå enn det betyr). Man greier liksom ikke følge sangene, lukker man øya for å be tenker man mest på den nettsida man fant i går med alle de fine oppskriftene og man vet at selv om man har lyst så kommer man neppe til å prøve alle de fænsi greiene og så…ja, Gud, ja – heisann!

Her en dag kom jeg til å tenke på alt dette, og jeg hadde en liten indre åpenbaring. Fra nå av vil jeg snu på flisa! Joda, det har vært og det kommer nye situasjoner hvor jeg vil ha behov for å skrike SE MEG! til Gud, og det er helt greit – Gud takler det veldig fint synes jeg. Men de gangene livet ikke er så ille at det er nødvendig, og jeg er på et møte og kanskje egentlig bare er mest frustrert over meg selv og lavt blodsukker og litt vondt i hodet og litt blærespreng og masse sånne småting som forstyrrer meg – da skal jeg spørre Gud om noe helt annet:

Jess, Gud, da er jeg her! Har du noe å si til meg i dag? Jeg ber om at du velsigner de som skal lede og synge, tale og styre i dette møtet slik at de sier det som kommer fra deg. Og hvis det virkelig er noe viktig, så ber jeg om at du velsigner et menneske med mot og visdom til å komme bort til meg å fortelle meg det. OG hvis det er noe du vil at JEG skal si til noen så er det helt greit! Jeg skal være tøff! Jepps, bare utfordre meg! Jeg skal prøve! Jeg skal prøve! Lover!

Gud på pinne

En gang for lenge siden fikk jeg en kjærlighet-på-pinne med en liten lapp festet til. Jeg er ikke sånn kjempefan av kjærligheter, så den havna i toalettmappa mi og lå der en god stund før jeg gjorde kål på sukkerbiten. Lappen derimot tok jeg vare på, i nevnte toalettmappe. Alle som har hatt en toalettmappe (dvs. vi jenter) vet jo hvor lett ting kan forsvinne i en veske, så jeg glemte liksom den lappen. Så en dag her fant jeg den, og det sto:

For Gud har sagt: Jeg slipper deg ikke og svikter deg ikke. (Heb. 13,5)

Jeg skal ikke skrive så mye om akkurat hva jeg tenkte, men kort fortalt så er det noe i begrepet "Elsk meg mest når jeg fortjener det minst". Jeg la lappen tilbake i toalettmappa, men det er rart med det hvordan sånne småting kan starte store prosesser i en.

Jeg abbonnerer på "Dagens bibelvers" fra...en eller annen tjeneste. Det høres kanskje litt corny ut, men innimellom er det en helt fantastisk bra start på dagen å få et lite oppbyggende ord rett inn på mobilen!

Så i dag var det dette som tikket inn:

Han svarte: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. (Matt. 22, 37)

Jeg vet ikke om det er mulig for meg å forklare dette for en ikkekristen, men hvis du som leser er kristen kan du kanskje gripe sammenhengene her. Når jeg snakker om Gud som Far så handler det for meg ikke bare om at Gud er en snill kosepappa som er laget av bomull og sukkerspinn og bare er kjærlighet... Nei, Gud er en ordentlig pappa, en som er snill ja - men han kan også være streng og riktig så oppdragende. Det første bibelverset ble for meg som trøst fra "pappa Gud", men det hjalp bare sånn passe. Det er rart med det, hvis man er sint på hele verden så hjelper det liksom ikke så mye enn hva mamma eller pappa sier, noen ganger må man bare slamre med døra, være sint og sur og furte seg i søvn.

Den andre delen kan nok virke i overkant streng: "Du skal...", men akkurat i dag så leste jeg det ikke sånn. Jeg leste det som en påminnelse om hvor jeg hører til. I det første verset satt "pappa Gud" liksom på huk og prøvde å snakke mildt til en furten unge, men nå har han reist seg opp og blitt streng. Han minner meg om hvor jeg hører til. Og så synker det inn da, omsider, det første han sa...

Jeg slipper deg ikke og svikter deg ikke.

Moralen er: Aldri undervurder en lapp med et bibelvers klistret til en kjærlighet-på-pinne du legger i toalettmappa for å spare til et nødstilfelle.

DB: Anbefaler kjepp til å slå barna med

I morgentimene i dag publiserte Dagbladet på nett artikkelen Anbefaler kjepp til å slå barna med, hvor de forteller om to bøker hvor amerikanske predikanter anbefaler vold mot barn som et viktig virkemiddel i oppdragelsen. I slike tilfeller føler jeg det presserende nødvendig å understreke at dette, såvidt jeg vet, ikke er vanlig i kristne kretser. Jeg har riktignok vært på et møte en gang hvor en predikant sto på talerstolen og forklarte og forsvarte at han riste sine barn på baken, og er veldig takknemlig for at min reaksjon også den gangen var sinne og vantro. Man slår ikke barn. Punktum. 

Jeg vil faktisk gå så langt som å si at voksne heller ikke bør slå/daske hverandre i småkrangler/flørting foran barna, hvor uskyldig det enn er ment. Jeg tror små barn får med seg mye mer enn vi tro! Det er heller ikke ukjent for oss som har jobbet litt i barnehage at det å uoppfordret slå til en voksen kan være en fin metode for å få oppmerksomhet. Hvis barnet i tillegg lærer hjemme at dette er greit vil det være en potensiell kilde til stor forvirring når barnet plutselig må lære av andre voksne at nei, dette er ikke ok. 

Når en hundevalp biter deg skal du gjerne hyle litt høyere enn du egentlig må, for å signalisere til dyret at dette var for drøyt. Hunden må lære seg bitekontroll, og at menneskehud ikke er like hardfør som hundeskinn dekket av pels. Et barn bør fra dag 1 lære at fysisk vold ikke er akseptabelt, det er nedverdigende for den som utsettes for det og det kan gi barnet ditt ubehagelige opplevelser senere i livet. For, som jeg har lært: "Du skal ihvertfall ikke slå først." Det betyr at ditt barns egentlig uskyldige forespørsel om oppmerksomhet (ved å slå/lugge et annet barn) kan føre til en durabelig støyt tilbake. Og hvem ønsker vel det for ungen sin? 

Kort oppsummert: IKKE. SLÅ.

Ny bok fra Märtha

For min mening om den saken, les mitt forrige innlegg om samme tema: Märthas engler. Det er bare en ting å tilføye: Man finner ikke Märthas engler i Bibelen,- og det er kanskje nettopp derfor hun må skrive sine egne bøker..?

Blessercise!

Alain de Botton: Atheism 2.0