Noen mener jeg gjør Gud liten når jeg kaller ham Far. At det gjør ham til et følsomt vesen, en som blir svekket av kjærligheten til meg, Hans barn. En som tar meg i hånden når jeg ber om det, når jeg trenger det, heller enn når Han bestemmer seg for det. For meg er det nettopp dette som gjør Gud så stor.
"Slik skal dere be", sa Jesus, og lærte disiplene den kjente bønnen vi kaller "Fader vår". "Sannelig, jeg sier dere" sa han! -ja, sannelig: "Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket." (Matt. 18, 3)
For meg er dette et bilde på troslivet som rommer så uendelig mye, og gir meg en mulighet til å gjøre Gud - min Far - STOR!
For det første sier det meg noe om kjærligheten Gud har til oss. Vi blir som barn, og Gud elsker oss slik man elsker et barn - og uendelig mye mer. Dette innebærer blant annet at Han vil vokte over oss. Vi vil vakle og falle, trasse og rase - men som den kjærlige Far står Han alltid og venter med åpne armer, klare til å ta oss imot med glede. Igjen og igjen. Han er den trygge basen alle barn trenger - som er der når vi trenger det mest, utfordrer oss så vi kan vokse, og venter på oss når vi mener det er noe vi greier best på egenhånd.
For det andre sier det meg noe om at Gud gir oss rom for å ha våre individuelle forhold til Ham. Jeg tror bestemt i mitt hjerte at vårt forhold til Gud kan sammenlignes med en søskenflokk. Vi er ulike av alder, kjønn, personlighet - alt det som skiller en vanlig søskenflokk... men vi har det til felles at vi har samme Far, samme grunnstein i livet. Gud gir oss mulighet til å finne vår egen måte å kommunisere med ham på, akkurat som de enkelte søsken i en søskenflokk har ulike måter å snakke med sine foreldre på. Og han elsker oss alle akkurat like mye. (For ordens skyld mener jeg her at denne søskenflokken består av kristne - feks. muslimer eller andre trosretninger innbefattes dermed ikke som et ledd i familien, ettersom vi ikke tilber den samme gud.)
Så om du kommuniserer best med Gud, din Far, med hendene foldet eller løftet, så elsker Han deg like mye uansett. Gud har rom for deg.
Matteus 6, 7-13 :
Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik skal dere da be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.
Sunday, March 15, 2009
Tuesday, February 3, 2009
Tro og helbredelse - en effekt som kan måles?
Den siste tiden har det vært et vannvittig kjør rundt Joralf Gjerstad (ja, kjære medianorge, mannen har faktisk et navn...), med påfølgende debatter rundt virkningen av bønn, tro og helbredelse.
Det har så langt ikke kommet frem noe nytt. Noen tror, noen tror ikke. Noen har opplevd det, noen latterliggjør de som har opplevd det. Troende og skeptikere fra alle ytterpunkter i en salig blanding. Men hvor fører dette egentlig?
Så langt, som kristen og troende, har jeg følt meg mest latterliggjort og tråkket på. Det kan levne liten tvil om at media generelt har oppsøkt uttalelser og konstruert nyheter rundt dette temaet - uten å egentlig strekke seg veldig langt for å gi det noen særlig dybde. Kanskje er det journalistenes egen skeptisisme som kommer til uttrykk?
Tro kan ikke forklares, bare erfares.
Dette enkle prinsippet tror jeg kan gi stor forklaring til det som skjer ved bønn og helbredelse. Greit, når jeg ber senkes pulsen og jeg slapper av, og det kan, i noen tilfeller, skje fysiske endringer i kroppen (helbredelse). Men - hvem har rett til å si at dette ikke er Gud?
Uansett hvordan man vrir og vender på det, når det skjer en helbredelse skjer det noe i kroppen vår som ingen forskere hittil har greid å forklare. De kaller det placebo, de kaller det tilfeldigheter, de kaller det "kroppens egne mekanismer". Vi kan uansett være enige i at noe skjer, uansett hva man velger å kalle det.
Når jeg ber har jeg en opplevelse av Guds nærvær, og det kan ingen ta fra meg. For meg er det en følelse, en type konsentrasjon og en opplevelse som har en dybde jeg ikke kan forklare - og som jeg tror av hele mitt hjerte at er en kommunikasjon med Gud.
Så vær fri til å mene hva du vil, men vær så snill - ha respekt for de som mener anneledes.
Og forresten - bønn er ikke magi. Det er ingen "regle" eller "vers" som kan leses opp som en slags besvergelse, og så blir alt bra. (Hvis noen gjør dette og noe skjer kan jeg ihvertfall love deg en ting - det har ingenting med Gud å gjøre). Gud kjenner hjertene våre, og - ja, det er vanskelig for meg å forklare...kanskje faktisk umulig. For å fullt ut forstå det forholdet et menneske kan oppleve med Gud må det nok erfares. Poenget er at bønn er noe vakkert, og det fungerer fordi Gud er der.
Så vær stolt av troen din og ditt forhold til Gud, og ikke la noen latterliggjøre deg for det. Kanskje all denne mediahypen kan gi oss noen sjanser til å dele noen erfaringer, tross alt :)
Det har så langt ikke kommet frem noe nytt. Noen tror, noen tror ikke. Noen har opplevd det, noen latterliggjør de som har opplevd det. Troende og skeptikere fra alle ytterpunkter i en salig blanding. Men hvor fører dette egentlig?
Så langt, som kristen og troende, har jeg følt meg mest latterliggjort og tråkket på. Det kan levne liten tvil om at media generelt har oppsøkt uttalelser og konstruert nyheter rundt dette temaet - uten å egentlig strekke seg veldig langt for å gi det noen særlig dybde. Kanskje er det journalistenes egen skeptisisme som kommer til uttrykk?
Tro kan ikke forklares, bare erfares.
Dette enkle prinsippet tror jeg kan gi stor forklaring til det som skjer ved bønn og helbredelse. Greit, når jeg ber senkes pulsen og jeg slapper av, og det kan, i noen tilfeller, skje fysiske endringer i kroppen (helbredelse). Men - hvem har rett til å si at dette ikke er Gud?
Uansett hvordan man vrir og vender på det, når det skjer en helbredelse skjer det noe i kroppen vår som ingen forskere hittil har greid å forklare. De kaller det placebo, de kaller det tilfeldigheter, de kaller det "kroppens egne mekanismer". Vi kan uansett være enige i at noe skjer, uansett hva man velger å kalle det.
Når jeg ber har jeg en opplevelse av Guds nærvær, og det kan ingen ta fra meg. For meg er det en følelse, en type konsentrasjon og en opplevelse som har en dybde jeg ikke kan forklare - og som jeg tror av hele mitt hjerte at er en kommunikasjon med Gud.
Så vær fri til å mene hva du vil, men vær så snill - ha respekt for de som mener anneledes.
Og forresten - bønn er ikke magi. Det er ingen "regle" eller "vers" som kan leses opp som en slags besvergelse, og så blir alt bra. (Hvis noen gjør dette og noe skjer kan jeg ihvertfall love deg en ting - det har ingenting med Gud å gjøre). Gud kjenner hjertene våre, og - ja, det er vanskelig for meg å forklare...kanskje faktisk umulig. For å fullt ut forstå det forholdet et menneske kan oppleve med Gud må det nok erfares. Poenget er at bønn er noe vakkert, og det fungerer fordi Gud er der.
Så vær stolt av troen din og ditt forhold til Gud, og ikke la noen latterliggjøre deg for det. Kanskje all denne mediahypen kan gi oss noen sjanser til å dele noen erfaringer, tross alt :)
Tuesday, January 20, 2009
Søk den gode samtalen
Jeg skal være den første til å innrømme at religion, det er et tema som engasjerer meg. Får jeg en sjanse, så tar jeg den, for å si det sånn. Jeg opplever oftere enn sjelden at en helt "normal" samtale plutselig styres inn på religion, og jeg sitter igjen med en følelse av seier (fordi jeg elsker å snakke med mennesker om Gud:) og forundring - fordi jeg egentlig aldri planlegger at en samtale skal peiles inn på dette temaet, spesielt når jeg snakker med mine ikkekristne venner og bekjente. Det er noe som bare skjer!
Og når jeg så sitter der, og oppdager - altså blir bevisst - at jeg snakker med vennene mine om Gud - da blir det litt skummelt. Jeg er ikke redd for noe de kan si, faktisk er det noe av det mest interessante jeg kan høre på; en annen person som setter ord på sin tro og tvil, sitt livssyn. Men jeg blir litt redd for hva jeg kan finne på å si. I en slik samtale må man være varsom, men jeg har også tro på at man skal være litt utfordrende. Bare litt. Prøve å alltid trekke frem noen nye tanker, som sitter igjen hos den jeg har snakket med en liten stund etter at samtalen er over og vi har gått hver til vårt.
Hva kan dette bety? Jeg ønsker jo å gi den jeg snakker med noe av det samme som jeg selv ønsker av en slik samtale: noe å tygge på. Noe som kan gi meg litt større dybde, litt mer innsikt i mine egne tanker, litt mer forståelse for andres tanker og meninger...kort sagt: litt mer!
Jeg var lenge engasjert i diverse nettdebatter om religion, men jeg følte etterhvert en så sterk frustrasjon at jeg bare måtte gi meg. Logge av, avregistrere meg, kutte ut, trekke meg unna. Jeg ble utrolig sliten av å ha de samme samtalene gang på gang, høre de samme argumentene, diskutere de samme temaene - stort sett med mennesker som av ulike grunner hadde store problemer med at noen kan tro på noe større enn mennesket.
Men går jeg ikke glipp av noe her? Er det ikke en liten sjanse for at en slik debatt en dag faktisk gjør noe med et menneske slik at det åpner seg en liten sprekk i skallet? Er det ikke verdt det?
Jeg tror at internett er vår tids største misjonsmark, og ja - det trengs misjonærer der,- vanlige kristne som greier å snu en opphetet debatt til en god samtale, og kan vitne for alle disse sinte, redde, usikre, agressive menneskene om en god Gud. Men jeg har kommet fram til at dette antakelig ikke er meg, spesielt etter noe jeg leste i Bibelen i går.
I Bibelen finner vi to brev Paulus skrev til sin gode venn Timoteus, og i det andre brevet skriver han:
"Men tåpelige diskusjoner som ingen lærer noe av, skal du vise fra deg, for du vet at de skaper strid." (2. Tim. 2, 23)
Trikset, tror jeg, er å ikke la seg provosere. Jeg har et slikt menneske i min omgangskrets som blir fryktelig irritert når vi snakker om religion, og da er trikset å rett å slett la denne personen "tømme" seg. Det er interessant å høre på, for all del, selv om jeg er uenig:) En dag får vedkommende kanskje tømt seg såpass at det blir greit å lytte til hva jeg har å si også, og da har vi plutselig en samtale! Det er bra å sette seg mål ;)
Anbefaler ellers å lese hele dette brevet, som har 4 kapitler stappfulle med Guds ord :)
Og når jeg så sitter der, og oppdager - altså blir bevisst - at jeg snakker med vennene mine om Gud - da blir det litt skummelt. Jeg er ikke redd for noe de kan si, faktisk er det noe av det mest interessante jeg kan høre på; en annen person som setter ord på sin tro og tvil, sitt livssyn. Men jeg blir litt redd for hva jeg kan finne på å si. I en slik samtale må man være varsom, men jeg har også tro på at man skal være litt utfordrende. Bare litt. Prøve å alltid trekke frem noen nye tanker, som sitter igjen hos den jeg har snakket med en liten stund etter at samtalen er over og vi har gått hver til vårt.
Hva kan dette bety? Jeg ønsker jo å gi den jeg snakker med noe av det samme som jeg selv ønsker av en slik samtale: noe å tygge på. Noe som kan gi meg litt større dybde, litt mer innsikt i mine egne tanker, litt mer forståelse for andres tanker og meninger...kort sagt: litt mer!
Jeg var lenge engasjert i diverse nettdebatter om religion, men jeg følte etterhvert en så sterk frustrasjon at jeg bare måtte gi meg. Logge av, avregistrere meg, kutte ut, trekke meg unna. Jeg ble utrolig sliten av å ha de samme samtalene gang på gang, høre de samme argumentene, diskutere de samme temaene - stort sett med mennesker som av ulike grunner hadde store problemer med at noen kan tro på noe større enn mennesket.
Men går jeg ikke glipp av noe her? Er det ikke en liten sjanse for at en slik debatt en dag faktisk gjør noe med et menneske slik at det åpner seg en liten sprekk i skallet? Er det ikke verdt det?
Jeg tror at internett er vår tids største misjonsmark, og ja - det trengs misjonærer der,- vanlige kristne som greier å snu en opphetet debatt til en god samtale, og kan vitne for alle disse sinte, redde, usikre, agressive menneskene om en god Gud. Men jeg har kommet fram til at dette antakelig ikke er meg, spesielt etter noe jeg leste i Bibelen i går.
I Bibelen finner vi to brev Paulus skrev til sin gode venn Timoteus, og i det andre brevet skriver han:
"Men tåpelige diskusjoner som ingen lærer noe av, skal du vise fra deg, for du vet at de skaper strid." (2. Tim. 2, 23)
Trikset, tror jeg, er å ikke la seg provosere. Jeg har et slikt menneske i min omgangskrets som blir fryktelig irritert når vi snakker om religion, og da er trikset å rett å slett la denne personen "tømme" seg. Det er interessant å høre på, for all del, selv om jeg er uenig:) En dag får vedkommende kanskje tømt seg såpass at det blir greit å lytte til hva jeg har å si også, og da har vi plutselig en samtale! Det er bra å sette seg mål ;)
Anbefaler ellers å lese hele dette brevet, som har 4 kapitler stappfulle med Guds ord :)
Sunday, January 4, 2009
Hva sier Jesus om å snike på bussen?
Jeg har egentlig ikke tenkt på dette noe spesielt før en samtale nå i mellomjula, hvor noen satte pekefingeren på dette med å snike på bussen. Jeg har ikke sneket på bussen i det siste selv, men toget...ja, det er en historie for seg selv. Jeg reiser egentlig veldig mye med tog, og når jeg en sjelden gang ikke rekker å kjøpe billett før jeg går ombord, og konduktøren ikke spør meg etter billett - ja, da sier jeg ikke ifra heller, og er stort sett veldig fornøyd med det. Jeg har nemlig ikke så veldig mye til overs for NSB, og reiser med dem fordi jeg ikke har noe annet alternativ. Men nok om det, poenget er - ja, jeg er en sniker.
Men visste du at Jesus faktisk sa noe om dette?
Hvis du leser i Matteus 22, står det beskrevet noen situasjoner hvor fariseerne ville sette Jesus fast (eller "målbinde" ham, som vi sier på godt norsk). Følgende samtale utspiller seg:
"... Si oss da hva du mener om dette: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?" Men Jesus merket deres ondskap og sa " Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve? Vis meg mynten skatten betales med." De rakte ham en denar, og han spurte: "Hvem er det som har sitt bilde og sitt navn her?" "Keiseren," svarte de. Da sa han til dem: "Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er". De ble forundret over dette svaret og gikk sin vei.
Matteus 22, 17-22
I overført betydning: gi staten hva statens er (feks. skatt), oooog: gi NSB hva NSBs er. Sukk :)
Men visste du at Jesus faktisk sa noe om dette?
Hvis du leser i Matteus 22, står det beskrevet noen situasjoner hvor fariseerne ville sette Jesus fast (eller "målbinde" ham, som vi sier på godt norsk). Følgende samtale utspiller seg:
"... Si oss da hva du mener om dette: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?" Men Jesus merket deres ondskap og sa " Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve? Vis meg mynten skatten betales med." De rakte ham en denar, og han spurte: "Hvem er det som har sitt bilde og sitt navn her?" "Keiseren," svarte de. Da sa han til dem: "Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er". De ble forundret over dette svaret og gikk sin vei.
Matteus 22, 17-22
I overført betydning: gi staten hva statens er (feks. skatt), oooog: gi NSB hva NSBs er. Sukk :)
Sunday, November 2, 2008
Lenker
Jeg har nå lagt til noen lenker i menyen til venstre, og jeg vet at det er mye som mangler. Har du noen linker du synes burde være der? Og i hvilken kategori skal jeg plassere human-etisk forbund? :D
Thursday, October 30, 2008
"Vatikanet vil avsløre homofile prestekandidater"
Vatikanet ønsker seg psykologiske tester som kan hindre at homofile - og heterofile med ustyrlig kjønnsdrift - blir katolske prester, skriver VG i denne artikkelen.
Dette høres jo helt merkelig ut, men det som virkelig er trist er at dette forslaget er "et ledd i arbeidet med å hindre at katolske prester begår seksuelle overgrep". Det kan jammen virke som om den katolske kirken nå bruker jakten på pedofile som en unnskyldning for å kvitte seg med de homofile.
Nå er det mye med katolisismen jeg ikke forstår, men hvis de ikke vil ha homofile prester så er det forsåvidt greit for meg. Det som derimot IKKE er greit, er når homofili sammenlignes med pedofili! Man kan mene hva man vil om homofili, men det dreier seg faktisk om kjærlighet mellom to mennesker. Pedofili derimot, er overgrep - og uten unntak helt helt forkastelig.
Så den katolske kirken slår ikke akkurat et slag for å redusere fordommene mot homofile, når de åpent knytter det mot pedofili!
Tanker?
Dette høres jo helt merkelig ut, men det som virkelig er trist er at dette forslaget er "et ledd i arbeidet med å hindre at katolske prester begår seksuelle overgrep". Det kan jammen virke som om den katolske kirken nå bruker jakten på pedofile som en unnskyldning for å kvitte seg med de homofile.
Nå er det mye med katolisismen jeg ikke forstår, men hvis de ikke vil ha homofile prester så er det forsåvidt greit for meg. Det som derimot IKKE er greit, er når homofili sammenlignes med pedofili! Man kan mene hva man vil om homofili, men det dreier seg faktisk om kjærlighet mellom to mennesker. Pedofili derimot, er overgrep - og uten unntak helt helt forkastelig.
Så den katolske kirken slår ikke akkurat et slag for å redusere fordommene mot homofile, når de åpent knytter det mot pedofili!
Tanker?
"Er dette kong Salomos miner?"
Arkelologer har gjort et utrolig spennende funn i Sør-Jordan, de tror rett og slett de har funnet kong Salomos miner! Dette skriver Dagbladet i dag, og du kan lese artikkelen her.
"De gravde seg over seks meter ned i bakken, og funnet en rekke gjenstander, slagg og beviser for industriell utvinning og produksjon av kobber og metalurgi tusen år før kristus. Høydepunktet skal ha vært i det niende århundre før kristus, og underbygger den bibelske beretningen om den hebraiske storhetstiden under kongene David og Salomon." skriver Dagbladet.
Hva tror du om dette? Høres ut som gode nyheter :)
"De gravde seg over seks meter ned i bakken, og funnet en rekke gjenstander, slagg og beviser for industriell utvinning og produksjon av kobber og metalurgi tusen år før kristus. Høydepunktet skal ha vært i det niende århundre før kristus, og underbygger den bibelske beretningen om den hebraiske storhetstiden under kongene David og Salomon." skriver Dagbladet.
Hva tror du om dette? Høres ut som gode nyheter :)
Subscribe to:
Posts (Atom)