Søk den gode samtalen

Jeg skal være den første til å innrømme at religion, det er et tema som engasjerer meg. Får jeg en sjanse, så tar jeg den, for å si det sånn. Jeg opplever oftere enn sjelden at en helt "normal" samtale plutselig styres inn på religion, og jeg sitter igjen med en følelse av seier (fordi jeg elsker å snakke med mennesker om Gud:) og forundring - fordi jeg egentlig aldri planlegger at en samtale skal peiles inn på dette temaet, spesielt når jeg snakker med mine ikkekristne venner og bekjente. Det er noe som bare skjer!

Og når jeg så sitter der, og oppdager - altså blir bevisst - at jeg snakker med vennene mine om Gud - da blir det litt skummelt. Jeg er ikke redd for noe de kan si, faktisk er det noe av det mest interessante jeg kan høre på; en annen person som setter ord på sin tro og tvil, sitt livssyn. Men jeg blir litt redd for hva jeg kan finne på å si. I en slik samtale må man være varsom, men jeg har også tro på at man skal være litt utfordrende. Bare litt. Prøve å alltid trekke frem noen nye tanker, som sitter igjen hos den jeg har snakket med en liten stund etter at samtalen er over og vi har gått hver til vårt.

Hva kan dette bety? Jeg ønsker jo å gi den jeg snakker med noe av det samme som jeg selv ønsker av en slik samtale: noe å tygge på. Noe som kan gi meg litt større dybde, litt mer innsikt i mine egne tanker, litt mer forståelse for andres tanker og meninger...kort sagt: litt mer!

Jeg var lenge engasjert i diverse nettdebatter om religion, men jeg følte etterhvert en så sterk frustrasjon at jeg bare måtte gi meg. Logge av, avregistrere meg, kutte ut, trekke meg unna. Jeg ble utrolig sliten av å ha de samme samtalene gang på gang, høre de samme argumentene, diskutere de samme temaene - stort sett med mennesker som av ulike grunner hadde store problemer med at noen kan tro på noe større enn mennesket.

Men går jeg ikke glipp av noe her? Er det ikke en liten sjanse for at en slik debatt en dag faktisk gjør noe med et menneske slik at det åpner seg en liten sprekk i skallet? Er det ikke verdt det?

Jeg tror at internett er vår tids største misjonsmark, og ja - det trengs misjonærer der,- vanlige kristne som greier å snu en opphetet debatt til en god samtale, og kan vitne for alle disse sinte, redde, usikre, agressive menneskene om en god Gud. Men jeg har kommet fram til at dette antakelig ikke er meg, spesielt etter noe jeg leste i Bibelen i går.

I Bibelen finner vi to brev Paulus skrev til sin gode venn Timoteus, og i det andre brevet skriver han:

"Men tåpelige diskusjoner som ingen lærer noe av, skal du vise fra deg, for du vet at de skaper strid." (2. Tim. 2, 23)

Trikset, tror jeg, er å ikke la seg provosere. Jeg har et slikt menneske i min omgangskrets som blir fryktelig irritert når vi snakker om religion, og da er trikset å rett å slett la denne personen "tømme" seg. Det er interessant å høre på, for all del, selv om jeg er uenig:) En dag får vedkommende kanskje tømt seg såpass at det blir greit å lytte til hva jeg har å si også, og da har vi plutselig en samtale! Det er bra å sette seg mål ;)

Anbefaler ellers å lese hele dette brevet, som har 4 kapitler stappfulle med Guds ord :)