Tro er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.
Hebreerne 11,1
For meg sier dette bibelverset alt. Det er ikke sånn at jeg tenker at kanskje finnes Jesus, kanskje ikke. Det er ikke som når noen spør deg om noe, og du må svare "Jeg vet ikke, men jeg tror at det kanskje er sånn og sånn".
Nei, min tro er nettopp slik det står i Hebreerne; en sikkerhet for det som håpes, en visshet om ting en ikke ser - en sterk overbevisning om at dette faktisk er sannhet. For meg gir dette meg også en veldig følelse av glede og stolthet, ærefrykt og ydmykhet, samt noe jeg best kan beskrive som en slags varm flamme som er...ja, hva skal jeg si...levende!
Og det folkens, er en opplevelse jeg unner dere alle :)
Thursday, April 16, 2009
Tuesday, April 14, 2009
Et ærlig vitne
Her om dagen leste jeg en artikkel i et kristent nyhetsblad om noen som hadde gått i en gate og forsøkt å få be for og snakke om Jesus med narkomane og alkoholikere. Det sto at mange av dem ble sinte, og da bestemte de kristne seg for å kalle seg "healere" isteden - hvorpå mange flere lot dem be for seg, og de fornøyd kunne si til dem etterpå at "Du har akkurat blitt helbredet av Jesus!"
Flott?
Jeg mener nei.
Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, kan det da bli til salt igjen? Det duger ikke til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Og når en tenner et lys, setter en det ikke under et kar, men i en stake, så det lyser for alle i huset. Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen.
(Matteus 5, 13-16)
Jeg nekter å "pakke inn" Gud når jeg skal snakke om Ham. Gud er Gud,- ingen "energi" eller "kraft" eller "stor opphøyd åndelig tilstedeværelse overalt rundt oss". Store ord jeg vet mange er glade i å bruke, fordi ord som "Gud", "Jesus" eller "Den Hellige Ånd" har en tendens til å forvirre og provosere folk.
For meg er troen min noe jeg er stolt av, og det er som noe brenner inni meg når jeg får snakke med andre mennesker om Jesus. Det være seg kristne eller ikkekristne. Hvorfor skal jeg sette lyset under et kar, og lyve, eller i beste fall gi vage beskrivelser av hvordan det ser ut? Blendet blir de uansett!
Jeg er av den oppfatning at hvis noen ikke vil snakke eller høre om Gud, så er det som regel en grunn til det. De har erfaringer eller fordommer som gjør at de provoseres av temaet - og det er trist, men faktisk helt greit. Ved å være ærlig på at dette er Gud og heller akseptere et nei, etablerer man kanskje et tillitsforhold. Slik at neste gang noen spør om Gud er de kanskje ikke så offensive. Og hvis dette mennesket har spørsmål som dreier seg rundt religion og kristendom, så vet de at de kan komme til deg med det. Jeg vil mye heller ha en konkret diskusjon eller samtale rundt religionsspørsmål, enn vage spinnerier i retning new age.
Så dette er som en utfordring å regne; tør DU å være et skinnende lys? Hva så om folk går med solbriller rundt deg, du er i det minste ærlig! Hvis du tror at Jesus var Guds sønn, har tatt på seg verdens synd og vunnet over døden så er du en kristen! Det er et flagg å holde høyt høyt over hodet og være stolt av! Ikke vær redd for å kalle deg kristen hvis det er det du er, men vær ærlig og stolt :)
Flott?
Jeg mener nei.
Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, kan det da bli til salt igjen? Det duger ikke til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Og når en tenner et lys, setter en det ikke under et kar, men i en stake, så det lyser for alle i huset. Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen.
(Matteus 5, 13-16)
Jeg nekter å "pakke inn" Gud når jeg skal snakke om Ham. Gud er Gud,- ingen "energi" eller "kraft" eller "stor opphøyd åndelig tilstedeværelse overalt rundt oss". Store ord jeg vet mange er glade i å bruke, fordi ord som "Gud", "Jesus" eller "Den Hellige Ånd" har en tendens til å forvirre og provosere folk.
For meg er troen min noe jeg er stolt av, og det er som noe brenner inni meg når jeg får snakke med andre mennesker om Jesus. Det være seg kristne eller ikkekristne. Hvorfor skal jeg sette lyset under et kar, og lyve, eller i beste fall gi vage beskrivelser av hvordan det ser ut? Blendet blir de uansett!
Jeg er av den oppfatning at hvis noen ikke vil snakke eller høre om Gud, så er det som regel en grunn til det. De har erfaringer eller fordommer som gjør at de provoseres av temaet - og det er trist, men faktisk helt greit. Ved å være ærlig på at dette er Gud og heller akseptere et nei, etablerer man kanskje et tillitsforhold. Slik at neste gang noen spør om Gud er de kanskje ikke så offensive. Og hvis dette mennesket har spørsmål som dreier seg rundt religion og kristendom, så vet de at de kan komme til deg med det. Jeg vil mye heller ha en konkret diskusjon eller samtale rundt religionsspørsmål, enn vage spinnerier i retning new age.
Så dette er som en utfordring å regne; tør DU å være et skinnende lys? Hva så om folk går med solbriller rundt deg, du er i det minste ærlig! Hvis du tror at Jesus var Guds sønn, har tatt på seg verdens synd og vunnet over døden så er du en kristen! Det er et flagg å holde høyt høyt over hodet og være stolt av! Ikke vær redd for å kalle deg kristen hvis det er det du er, men vær ærlig og stolt :)
Sunday, March 15, 2009
Gud - min Far, min Pappa.
Noen mener jeg gjør Gud liten når jeg kaller ham Far. At det gjør ham til et følsomt vesen, en som blir svekket av kjærligheten til meg, Hans barn. En som tar meg i hånden når jeg ber om det, når jeg trenger det, heller enn når Han bestemmer seg for det. For meg er det nettopp dette som gjør Gud så stor.
"Slik skal dere be", sa Jesus, og lærte disiplene den kjente bønnen vi kaller "Fader vår". "Sannelig, jeg sier dere" sa han! -ja, sannelig: "Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket." (Matt. 18, 3)
For meg er dette et bilde på troslivet som rommer så uendelig mye, og gir meg en mulighet til å gjøre Gud - min Far - STOR!
For det første sier det meg noe om kjærligheten Gud har til oss. Vi blir som barn, og Gud elsker oss slik man elsker et barn - og uendelig mye mer. Dette innebærer blant annet at Han vil vokte over oss. Vi vil vakle og falle, trasse og rase - men som den kjærlige Far står Han alltid og venter med åpne armer, klare til å ta oss imot med glede. Igjen og igjen. Han er den trygge basen alle barn trenger - som er der når vi trenger det mest, utfordrer oss så vi kan vokse, og venter på oss når vi mener det er noe vi greier best på egenhånd.
For det andre sier det meg noe om at Gud gir oss rom for å ha våre individuelle forhold til Ham. Jeg tror bestemt i mitt hjerte at vårt forhold til Gud kan sammenlignes med en søskenflokk. Vi er ulike av alder, kjønn, personlighet - alt det som skiller en vanlig søskenflokk... men vi har det til felles at vi har samme Far, samme grunnstein i livet. Gud gir oss mulighet til å finne vår egen måte å kommunisere med ham på, akkurat som de enkelte søsken i en søskenflokk har ulike måter å snakke med sine foreldre på. Og han elsker oss alle akkurat like mye. (For ordens skyld mener jeg her at denne søskenflokken består av kristne - feks. muslimer eller andre trosretninger innbefattes dermed ikke som et ledd i familien, ettersom vi ikke tilber den samme gud.)
Så om du kommuniserer best med Gud, din Far, med hendene foldet eller løftet, så elsker Han deg like mye uansett. Gud har rom for deg.
Matteus 6, 7-13 :
Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik skal dere da be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.
"Slik skal dere be", sa Jesus, og lærte disiplene den kjente bønnen vi kaller "Fader vår". "Sannelig, jeg sier dere" sa han! -ja, sannelig: "Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket." (Matt. 18, 3)
For meg er dette et bilde på troslivet som rommer så uendelig mye, og gir meg en mulighet til å gjøre Gud - min Far - STOR!
For det første sier det meg noe om kjærligheten Gud har til oss. Vi blir som barn, og Gud elsker oss slik man elsker et barn - og uendelig mye mer. Dette innebærer blant annet at Han vil vokte over oss. Vi vil vakle og falle, trasse og rase - men som den kjærlige Far står Han alltid og venter med åpne armer, klare til å ta oss imot med glede. Igjen og igjen. Han er den trygge basen alle barn trenger - som er der når vi trenger det mest, utfordrer oss så vi kan vokse, og venter på oss når vi mener det er noe vi greier best på egenhånd.
For det andre sier det meg noe om at Gud gir oss rom for å ha våre individuelle forhold til Ham. Jeg tror bestemt i mitt hjerte at vårt forhold til Gud kan sammenlignes med en søskenflokk. Vi er ulike av alder, kjønn, personlighet - alt det som skiller en vanlig søskenflokk... men vi har det til felles at vi har samme Far, samme grunnstein i livet. Gud gir oss mulighet til å finne vår egen måte å kommunisere med ham på, akkurat som de enkelte søsken i en søskenflokk har ulike måter å snakke med sine foreldre på. Og han elsker oss alle akkurat like mye. (For ordens skyld mener jeg her at denne søskenflokken består av kristne - feks. muslimer eller andre trosretninger innbefattes dermed ikke som et ledd i familien, ettersom vi ikke tilber den samme gud.)
Så om du kommuniserer best med Gud, din Far, med hendene foldet eller løftet, så elsker Han deg like mye uansett. Gud har rom for deg.
Matteus 6, 7-13 :
Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik skal dere da be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.
Tuesday, February 3, 2009
Tro og helbredelse - en effekt som kan måles?
Den siste tiden har det vært et vannvittig kjør rundt Joralf Gjerstad (ja, kjære medianorge, mannen har faktisk et navn...), med påfølgende debatter rundt virkningen av bønn, tro og helbredelse.
Det har så langt ikke kommet frem noe nytt. Noen tror, noen tror ikke. Noen har opplevd det, noen latterliggjør de som har opplevd det. Troende og skeptikere fra alle ytterpunkter i en salig blanding. Men hvor fører dette egentlig?
Så langt, som kristen og troende, har jeg følt meg mest latterliggjort og tråkket på. Det kan levne liten tvil om at media generelt har oppsøkt uttalelser og konstruert nyheter rundt dette temaet - uten å egentlig strekke seg veldig langt for å gi det noen særlig dybde. Kanskje er det journalistenes egen skeptisisme som kommer til uttrykk?
Tro kan ikke forklares, bare erfares.
Dette enkle prinsippet tror jeg kan gi stor forklaring til det som skjer ved bønn og helbredelse. Greit, når jeg ber senkes pulsen og jeg slapper av, og det kan, i noen tilfeller, skje fysiske endringer i kroppen (helbredelse). Men - hvem har rett til å si at dette ikke er Gud?
Uansett hvordan man vrir og vender på det, når det skjer en helbredelse skjer det noe i kroppen vår som ingen forskere hittil har greid å forklare. De kaller det placebo, de kaller det tilfeldigheter, de kaller det "kroppens egne mekanismer". Vi kan uansett være enige i at noe skjer, uansett hva man velger å kalle det.
Når jeg ber har jeg en opplevelse av Guds nærvær, og det kan ingen ta fra meg. For meg er det en følelse, en type konsentrasjon og en opplevelse som har en dybde jeg ikke kan forklare - og som jeg tror av hele mitt hjerte at er en kommunikasjon med Gud.
Så vær fri til å mene hva du vil, men vær så snill - ha respekt for de som mener anneledes.
Og forresten - bønn er ikke magi. Det er ingen "regle" eller "vers" som kan leses opp som en slags besvergelse, og så blir alt bra. (Hvis noen gjør dette og noe skjer kan jeg ihvertfall love deg en ting - det har ingenting med Gud å gjøre). Gud kjenner hjertene våre, og - ja, det er vanskelig for meg å forklare...kanskje faktisk umulig. For å fullt ut forstå det forholdet et menneske kan oppleve med Gud må det nok erfares. Poenget er at bønn er noe vakkert, og det fungerer fordi Gud er der.
Så vær stolt av troen din og ditt forhold til Gud, og ikke la noen latterliggjøre deg for det. Kanskje all denne mediahypen kan gi oss noen sjanser til å dele noen erfaringer, tross alt :)
Det har så langt ikke kommet frem noe nytt. Noen tror, noen tror ikke. Noen har opplevd det, noen latterliggjør de som har opplevd det. Troende og skeptikere fra alle ytterpunkter i en salig blanding. Men hvor fører dette egentlig?
Så langt, som kristen og troende, har jeg følt meg mest latterliggjort og tråkket på. Det kan levne liten tvil om at media generelt har oppsøkt uttalelser og konstruert nyheter rundt dette temaet - uten å egentlig strekke seg veldig langt for å gi det noen særlig dybde. Kanskje er det journalistenes egen skeptisisme som kommer til uttrykk?
Tro kan ikke forklares, bare erfares.
Dette enkle prinsippet tror jeg kan gi stor forklaring til det som skjer ved bønn og helbredelse. Greit, når jeg ber senkes pulsen og jeg slapper av, og det kan, i noen tilfeller, skje fysiske endringer i kroppen (helbredelse). Men - hvem har rett til å si at dette ikke er Gud?
Uansett hvordan man vrir og vender på det, når det skjer en helbredelse skjer det noe i kroppen vår som ingen forskere hittil har greid å forklare. De kaller det placebo, de kaller det tilfeldigheter, de kaller det "kroppens egne mekanismer". Vi kan uansett være enige i at noe skjer, uansett hva man velger å kalle det.
Når jeg ber har jeg en opplevelse av Guds nærvær, og det kan ingen ta fra meg. For meg er det en følelse, en type konsentrasjon og en opplevelse som har en dybde jeg ikke kan forklare - og som jeg tror av hele mitt hjerte at er en kommunikasjon med Gud.
Så vær fri til å mene hva du vil, men vær så snill - ha respekt for de som mener anneledes.
Og forresten - bønn er ikke magi. Det er ingen "regle" eller "vers" som kan leses opp som en slags besvergelse, og så blir alt bra. (Hvis noen gjør dette og noe skjer kan jeg ihvertfall love deg en ting - det har ingenting med Gud å gjøre). Gud kjenner hjertene våre, og - ja, det er vanskelig for meg å forklare...kanskje faktisk umulig. For å fullt ut forstå det forholdet et menneske kan oppleve med Gud må det nok erfares. Poenget er at bønn er noe vakkert, og det fungerer fordi Gud er der.
Så vær stolt av troen din og ditt forhold til Gud, og ikke la noen latterliggjøre deg for det. Kanskje all denne mediahypen kan gi oss noen sjanser til å dele noen erfaringer, tross alt :)
Tuesday, January 20, 2009
Søk den gode samtalen
Jeg skal være den første til å innrømme at religion, det er et tema som engasjerer meg. Får jeg en sjanse, så tar jeg den, for å si det sånn. Jeg opplever oftere enn sjelden at en helt "normal" samtale plutselig styres inn på religion, og jeg sitter igjen med en følelse av seier (fordi jeg elsker å snakke med mennesker om Gud:) og forundring - fordi jeg egentlig aldri planlegger at en samtale skal peiles inn på dette temaet, spesielt når jeg snakker med mine ikkekristne venner og bekjente. Det er noe som bare skjer!
Og når jeg så sitter der, og oppdager - altså blir bevisst - at jeg snakker med vennene mine om Gud - da blir det litt skummelt. Jeg er ikke redd for noe de kan si, faktisk er det noe av det mest interessante jeg kan høre på; en annen person som setter ord på sin tro og tvil, sitt livssyn. Men jeg blir litt redd for hva jeg kan finne på å si. I en slik samtale må man være varsom, men jeg har også tro på at man skal være litt utfordrende. Bare litt. Prøve å alltid trekke frem noen nye tanker, som sitter igjen hos den jeg har snakket med en liten stund etter at samtalen er over og vi har gått hver til vårt.
Hva kan dette bety? Jeg ønsker jo å gi den jeg snakker med noe av det samme som jeg selv ønsker av en slik samtale: noe å tygge på. Noe som kan gi meg litt større dybde, litt mer innsikt i mine egne tanker, litt mer forståelse for andres tanker og meninger...kort sagt: litt mer!
Jeg var lenge engasjert i diverse nettdebatter om religion, men jeg følte etterhvert en så sterk frustrasjon at jeg bare måtte gi meg. Logge av, avregistrere meg, kutte ut, trekke meg unna. Jeg ble utrolig sliten av å ha de samme samtalene gang på gang, høre de samme argumentene, diskutere de samme temaene - stort sett med mennesker som av ulike grunner hadde store problemer med at noen kan tro på noe større enn mennesket.
Men går jeg ikke glipp av noe her? Er det ikke en liten sjanse for at en slik debatt en dag faktisk gjør noe med et menneske slik at det åpner seg en liten sprekk i skallet? Er det ikke verdt det?
Jeg tror at internett er vår tids største misjonsmark, og ja - det trengs misjonærer der,- vanlige kristne som greier å snu en opphetet debatt til en god samtale, og kan vitne for alle disse sinte, redde, usikre, agressive menneskene om en god Gud. Men jeg har kommet fram til at dette antakelig ikke er meg, spesielt etter noe jeg leste i Bibelen i går.
I Bibelen finner vi to brev Paulus skrev til sin gode venn Timoteus, og i det andre brevet skriver han:
"Men tåpelige diskusjoner som ingen lærer noe av, skal du vise fra deg, for du vet at de skaper strid." (2. Tim. 2, 23)
Trikset, tror jeg, er å ikke la seg provosere. Jeg har et slikt menneske i min omgangskrets som blir fryktelig irritert når vi snakker om religion, og da er trikset å rett å slett la denne personen "tømme" seg. Det er interessant å høre på, for all del, selv om jeg er uenig:) En dag får vedkommende kanskje tømt seg såpass at det blir greit å lytte til hva jeg har å si også, og da har vi plutselig en samtale! Det er bra å sette seg mål ;)
Anbefaler ellers å lese hele dette brevet, som har 4 kapitler stappfulle med Guds ord :)
Og når jeg så sitter der, og oppdager - altså blir bevisst - at jeg snakker med vennene mine om Gud - da blir det litt skummelt. Jeg er ikke redd for noe de kan si, faktisk er det noe av det mest interessante jeg kan høre på; en annen person som setter ord på sin tro og tvil, sitt livssyn. Men jeg blir litt redd for hva jeg kan finne på å si. I en slik samtale må man være varsom, men jeg har også tro på at man skal være litt utfordrende. Bare litt. Prøve å alltid trekke frem noen nye tanker, som sitter igjen hos den jeg har snakket med en liten stund etter at samtalen er over og vi har gått hver til vårt.
Hva kan dette bety? Jeg ønsker jo å gi den jeg snakker med noe av det samme som jeg selv ønsker av en slik samtale: noe å tygge på. Noe som kan gi meg litt større dybde, litt mer innsikt i mine egne tanker, litt mer forståelse for andres tanker og meninger...kort sagt: litt mer!
Jeg var lenge engasjert i diverse nettdebatter om religion, men jeg følte etterhvert en så sterk frustrasjon at jeg bare måtte gi meg. Logge av, avregistrere meg, kutte ut, trekke meg unna. Jeg ble utrolig sliten av å ha de samme samtalene gang på gang, høre de samme argumentene, diskutere de samme temaene - stort sett med mennesker som av ulike grunner hadde store problemer med at noen kan tro på noe større enn mennesket.
Men går jeg ikke glipp av noe her? Er det ikke en liten sjanse for at en slik debatt en dag faktisk gjør noe med et menneske slik at det åpner seg en liten sprekk i skallet? Er det ikke verdt det?
Jeg tror at internett er vår tids største misjonsmark, og ja - det trengs misjonærer der,- vanlige kristne som greier å snu en opphetet debatt til en god samtale, og kan vitne for alle disse sinte, redde, usikre, agressive menneskene om en god Gud. Men jeg har kommet fram til at dette antakelig ikke er meg, spesielt etter noe jeg leste i Bibelen i går.
I Bibelen finner vi to brev Paulus skrev til sin gode venn Timoteus, og i det andre brevet skriver han:
"Men tåpelige diskusjoner som ingen lærer noe av, skal du vise fra deg, for du vet at de skaper strid." (2. Tim. 2, 23)
Trikset, tror jeg, er å ikke la seg provosere. Jeg har et slikt menneske i min omgangskrets som blir fryktelig irritert når vi snakker om religion, og da er trikset å rett å slett la denne personen "tømme" seg. Det er interessant å høre på, for all del, selv om jeg er uenig:) En dag får vedkommende kanskje tømt seg såpass at det blir greit å lytte til hva jeg har å si også, og da har vi plutselig en samtale! Det er bra å sette seg mål ;)
Anbefaler ellers å lese hele dette brevet, som har 4 kapitler stappfulle med Guds ord :)
Sunday, January 4, 2009
Hva sier Jesus om å snike på bussen?
Jeg har egentlig ikke tenkt på dette noe spesielt før en samtale nå i mellomjula, hvor noen satte pekefingeren på dette med å snike på bussen. Jeg har ikke sneket på bussen i det siste selv, men toget...ja, det er en historie for seg selv. Jeg reiser egentlig veldig mye med tog, og når jeg en sjelden gang ikke rekker å kjøpe billett før jeg går ombord, og konduktøren ikke spør meg etter billett - ja, da sier jeg ikke ifra heller, og er stort sett veldig fornøyd med det. Jeg har nemlig ikke så veldig mye til overs for NSB, og reiser med dem fordi jeg ikke har noe annet alternativ. Men nok om det, poenget er - ja, jeg er en sniker.
Men visste du at Jesus faktisk sa noe om dette?
Hvis du leser i Matteus 22, står det beskrevet noen situasjoner hvor fariseerne ville sette Jesus fast (eller "målbinde" ham, som vi sier på godt norsk). Følgende samtale utspiller seg:
"... Si oss da hva du mener om dette: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?" Men Jesus merket deres ondskap og sa " Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve? Vis meg mynten skatten betales med." De rakte ham en denar, og han spurte: "Hvem er det som har sitt bilde og sitt navn her?" "Keiseren," svarte de. Da sa han til dem: "Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er". De ble forundret over dette svaret og gikk sin vei.
Matteus 22, 17-22
I overført betydning: gi staten hva statens er (feks. skatt), oooog: gi NSB hva NSBs er. Sukk :)
Men visste du at Jesus faktisk sa noe om dette?
Hvis du leser i Matteus 22, står det beskrevet noen situasjoner hvor fariseerne ville sette Jesus fast (eller "målbinde" ham, som vi sier på godt norsk). Følgende samtale utspiller seg:
"... Si oss da hva du mener om dette: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?" Men Jesus merket deres ondskap og sa " Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve? Vis meg mynten skatten betales med." De rakte ham en denar, og han spurte: "Hvem er det som har sitt bilde og sitt navn her?" "Keiseren," svarte de. Da sa han til dem: "Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er". De ble forundret over dette svaret og gikk sin vei.
Matteus 22, 17-22
I overført betydning: gi staten hva statens er (feks. skatt), oooog: gi NSB hva NSBs er. Sukk :)
Sunday, November 2, 2008
Lenker
Jeg har nå lagt til noen lenker i menyen til venstre, og jeg vet at det er mye som mangler. Har du noen linker du synes burde være der? Og i hvilken kategori skal jeg plassere human-etisk forbund? :D
Subscribe to:
Posts (Atom)