Hvorfor kan vi ikke bare holde kjeft?

Det er et spørsmål jeg har hørt mange ganger. "Hvorfor må kristne absolutt prate om trua si, kan det ikke være en privat ting?" spør folk, litt sånn irritert. Her om dagen ble jeg konfrontert med dette spørsmålet, og siden det er ei stund siden sist så måtte jeg tenke meg litt om før jeg svarte.

Hvorfor må jeg egentlig fortelle folk om Jesus? Er det ikke nok at jeg er frelst?

La oss begynne med begynnelsen, den enkle forklaringen. Jeg tror på Jesus. Jeg tror på, og vil gjerne gjøre det Jesus sa:

"...dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ende." Apg. 1,8.

Det var den korte versjonen. Kort og greit. Jesus sa det, derfor gjør jeg det. Men vent! [dramatisk pause] - det er mer!

Hvis det hadde vært sånn at Jesus hadde gjort mitt liv her på jorda bedre, altså bare det, da hadde det kanskje ikke vært så viktig å fortelle andre om ham. Kanskje jeg hadde vært mer avslappet i forhold til det hele, og tenkt at jaja, vi skal jo alle dø en gang - og da er det over både for dem som tror og dem som ikke tror. Da hadde vi ikke behøvd at styret med at Jesus sto opp fra de døde en gang, han kunne bare vært en vanlig helbreder/filosof/lærer/leder som rusla rundt og prøvde å gjøre verden til et bedre sted og døde og ble husket fordi han var så snill. Det finnes jo mange av dem.

Poenget mitt, som du kanskje skjønner, er hele greia med at Jesus døde og sto opp igjen. Det er fordi Jesus ønsker et liv med oss i evighet, sammen med Gud - etter døden! Vi har fått denne sjansen til å velge å tilhøre Gud - fordi vi vil, ikke fordi vi må - og da må jeg fortelle deg at hallo! Gud elsker deg! Jeg må gi deg sjansen!

Jeg vet at Jesus har sagt at vi skal være vitner for ham helt til jordens ende. Men grunnen til at jeg har valgt å være så åpen om dette er ikke fordi jeg føler jeg må, det finnes mange måter å utøve troen sin på - alle snakker med Gud på sin måte, akkurat som en forelder må snakke litt forskjellig til sine forskjellige barn. Jeg gjør det jeg gjør fordi jeg vil, fordi det brenner i hjertet mitt. Hallo! Gud elsker deg!

"For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv."
Joh. 3, 16

Ser du? Jeg greier ikke å la være :-)

For uka som kommer :)

"Da han hadde fått denne ordren, tok han dem inn i det innerste fangehullet og satte føttene deres fast i blokker. Ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, mens fangene lyttet til dem. Med ett kom et jordskjelv så kraftig at grunnmuren i fengselet ristet. Straks sprang alle dørene opp, og alle lenker falt av."
Apg. 16, 24-26

Vær trofast i bønn,- be i glede, be i sorg - be alltid! Gud VIL at du skal snakke med ham, gjerne om de samme tingene igjen og igjen og igjen.

Lenkene brytes plutselig. Amen!

Jesus sier "Drit i det!" ...?

Rett før Jesus blir tatt opp til himmelen (kjent som "Kristi himmelfart" eller "Himmelspretten", om du vil) spør disiplene ham:

"Herre, vil du på den tid gjenreise riket for Israel?"

Dette er helt i begynnelsen av Apostlenes Gjerninger, som forteller om en hendelse etter at Jesus har stått opp igjen, hvor han spiser middag (eller et annet måltid, det står det ikke, det kan ha vært kveldsmat...eller lunsj...Gud vet...haha, tog' du an? ;) - uansett ) med disiplene. Jesus sier til dem:

"Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Faderen har lovt og som jeg har talt om. For Johannes døpte dere med vann, men dere skal om noen få dager døpes med den hellige ånd."

Det som er snedig her, er at Johannesevangeliet - som slutter rett før Apg begynner - avsluttes med at forfatteren forklarer og avsanner et rykte som begynte å gå blant noen av de kristne; et rykte om at Jesus hadde sagt at en av disiplene (Simon Peter? Jeg ble plutselig usikker...) ikke skulle dø før han kom tilbake. Men, som forfatteren forklarer- faktum er at da Peter spurte Jesus hva som skulle skje med denne disippelen, svarte Jesus at det skulle han bare drite i. Eller, som det står:
"Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!"

Jeg tror dette kan forklare en del av spørsmålet disiplene har til Jesus mens de spiser sammen den dagen det står om i Apostlenes gjerninger 1. Tanken har slått dem at Jesus kanskje kommer tilbake for å "årn opp" som vi sier her til lands innen deres levetid eller innen enda kortere tid, og kanskje håper de det også? Jeg vet ikke hva disiplene tenkte, men Jesus virker ikke så brysk i svaret sitt som da han svarte Peter i Johannesevangeliet. Jeg vil tro at han forstår at disiplene må være passelig rystet over å spise middag eller hva det nå er med en venn og lærer de bare for en drøy måned siden så pisket, drept og begravd. Jesus sier:

"Det er ikke deres sak å kjenne de tider og stunder Faderen har fastsatt av sin egen makt. Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender."

Konklusjonen min ut fra dette er ganske enkelt et stort lettelsens sukk...og jubel. Jeg er lettet, fordi det ikke er noe jeg kan gjøre til eller fra som kan påvirke når det skal skje. Jeg er kjempeglad over at Jesus slenger på "like til jordens ender" der på slutten - det MÅ jo bety Norge ;) Og å få den Hellige Ånds kraft i gave...jubel! Ærefrykt! Ordene strekker liksom ikke helt til likevel. Men jeg slipper å være redd. Jeg kan hvile i Guds nåde og være trygg på at når det hele skjer en gang - da er jeg allerede trygg.

Jeg skal kanskje ikke påstå en gang til at Jesus sier "drit i det", men han sier i alle fall "ikke bekymre deg". Han sier "Jeg fikser det. Jeg har kontroll."

Sov godt :)




Tekster:
Joh 21, 21-23
Apg 1, 4-8

PS! Leser du videre i apg. 1, 10-11 får du vite litt mer om hvordan ting kommer til å skje, og hvorfor vi kristne tillater oss å le litt når folk påstår at Jesus skal komme tilbake på samme måte som første gang :-)

Visshet om ting en ikke ser

Tro er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.
Hebreerne 11,1

For meg sier dette bibelverset alt. Det er ikke sånn at jeg tenker at kanskje finnes Jesus, kanskje ikke. Det er ikke som når noen spør deg om noe, og du må svare "Jeg vet ikke, men jeg tror at det kanskje er sånn og sånn".

Nei, min tro er nettopp slik det står i Hebreerne; en sikkerhet for det som håpes, en visshet om ting en ikke ser - en sterk overbevisning om at dette faktisk er sannhet. For meg gir dette meg også en veldig følelse av glede og stolthet, ærefrykt og ydmykhet, samt noe jeg best kan beskrive som en slags varm flamme som er...ja, hva skal jeg si...levende!

Og det folkens, er en opplevelse jeg unner dere alle :)

Et ærlig vitne

Her om dagen leste jeg en artikkel i et kristent nyhetsblad om noen som hadde gått i en gate og forsøkt å få be for og snakke om Jesus med narkomane og alkoholikere. Det sto at mange av dem ble sinte, og da bestemte de kristne seg for å kalle seg "healere" isteden - hvorpå mange flere lot dem be for seg, og de fornøyd kunne si til dem etterpå at "Du har akkurat blitt helbredet av Jesus!"

Flott?

Jeg mener nei.

Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, kan det da bli til salt igjen? Det duger ikke til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Og når en tenner et lys, setter en det ikke under et kar, men i en stake, så det lyser for alle i huset. Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen.
(Matteus 5, 13-16)

Jeg nekter å "pakke inn" Gud når jeg skal snakke om Ham. Gud er Gud,- ingen "energi" eller "kraft" eller "stor opphøyd åndelig tilstedeværelse overalt rundt oss". Store ord jeg vet mange er glade i å bruke, fordi ord som "Gud", "Jesus" eller "Den Hellige Ånd" har en tendens til å forvirre og provosere folk.

For meg er troen min noe jeg er stolt av, og det er som noe brenner inni meg når jeg får snakke med andre mennesker om Jesus. Det være seg kristne eller ikkekristne. Hvorfor skal jeg sette lyset under et kar, og lyve, eller i beste fall gi vage beskrivelser av hvordan det ser ut? Blendet blir de uansett!

Jeg er av den oppfatning at hvis noen ikke vil snakke eller høre om Gud, så er det som regel en grunn til det. De har erfaringer eller fordommer som gjør at de provoseres av temaet - og det er trist, men faktisk helt greit. Ved å være ærlig på at dette er Gud og heller akseptere et nei, etablerer man kanskje et tillitsforhold. Slik at neste gang noen spør om Gud er de kanskje ikke så offensive. Og hvis dette mennesket har spørsmål som dreier seg rundt religion og kristendom, så vet de at de kan komme til deg med det. Jeg vil mye heller ha en konkret diskusjon eller samtale rundt religionsspørsmål, enn vage spinnerier i retning new age.

Så dette er som en utfordring å regne; tør DU å være et skinnende lys? Hva så om folk går med solbriller rundt deg, du er i det minste ærlig! Hvis du tror at Jesus var Guds sønn, har tatt på seg verdens synd og vunnet over døden så er du en kristen! Det er et flagg å holde høyt høyt over hodet og være stolt av! Ikke vær redd for å kalle deg kristen hvis det er det du er, men vær ærlig og stolt :)

Gud - min Far, min Pappa.

Noen mener jeg gjør Gud liten når jeg kaller ham Far. At det gjør ham til et følsomt vesen, en som blir svekket av kjærligheten til meg, Hans barn. En som tar meg i hånden når jeg ber om det, når jeg trenger det, heller enn når Han bestemmer seg for det. For meg er det nettopp dette som gjør Gud så stor.

"Slik skal dere be", sa Jesus, og lærte disiplene den kjente bønnen vi kaller "Fader vår". "Sannelig, jeg sier dere" sa han! -ja, sannelig: "Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket." (Matt. 18, 3)

For meg er dette et bilde på troslivet som rommer så uendelig mye, og gir meg en mulighet til å gjøre Gud - min Far - STOR!

For det første sier det meg noe om kjærligheten Gud har til oss. Vi blir som barn, og Gud elsker oss slik man elsker et barn - og uendelig mye mer. Dette innebærer blant annet at Han vil vokte over oss. Vi vil vakle og falle, trasse og rase - men som den kjærlige Far står Han alltid og venter med åpne armer, klare til å ta oss imot med glede. Igjen og igjen. Han er den trygge basen alle barn trenger - som er der når vi trenger det mest, utfordrer oss så vi kan vokse, og venter på oss når vi mener det er noe vi greier best på egenhånd.

For det andre sier det meg noe om at Gud gir oss rom for å ha våre individuelle forhold til Ham. Jeg tror bestemt i mitt hjerte at vårt forhold til Gud kan sammenlignes med en søskenflokk. Vi er ulike av alder, kjønn, personlighet - alt det som skiller en vanlig søskenflokk... men vi har det til felles at vi har samme Far, samme grunnstein i livet. Gud gir oss mulighet til å finne vår egen måte å kommunisere med ham på, akkurat som de enkelte søsken i en søskenflokk har ulike måter å snakke med sine foreldre på. Og han elsker oss alle akkurat like mye. (For ordens skyld mener jeg her at denne søskenflokken består av kristne - feks. muslimer eller andre trosretninger innbefattes dermed ikke som et ledd i familien, ettersom vi ikke tilber den samme gud.)

Så om du kommuniserer best med Gud, din Far, med hendene foldet eller løftet, så elsker Han deg like mye uansett. Gud har rom for deg.

Matteus 6, 7-13 :

Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik skal dere da be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.

Tro og helbredelse - en effekt som kan måles?

Den siste tiden har det vært et vannvittig kjør rundt Joralf Gjerstad (ja, kjære medianorge, mannen har faktisk et navn...), med påfølgende debatter rundt virkningen av bønn, tro og helbredelse.

Det har så langt ikke kommet frem noe nytt. Noen tror, noen tror ikke. Noen har opplevd det, noen latterliggjør de som har opplevd det. Troende og skeptikere fra alle ytterpunkter i en salig blanding. Men hvor fører dette egentlig?

Så langt, som kristen og troende, har jeg følt meg mest latterliggjort og tråkket på. Det kan levne liten tvil om at media generelt har oppsøkt uttalelser og konstruert nyheter rundt dette temaet - uten å egentlig strekke seg veldig langt for å gi det noen særlig dybde. Kanskje er det journalistenes egen skeptisisme som kommer til uttrykk?

Tro kan ikke forklares, bare erfares.

Dette enkle prinsippet tror jeg kan gi stor forklaring til det som skjer ved bønn og helbredelse. Greit, når jeg ber senkes pulsen og jeg slapper av, og det kan, i noen tilfeller, skje fysiske endringer i kroppen (helbredelse). Men - hvem har rett til å si at dette ikke er Gud?

Uansett hvordan man vrir og vender på det, når det skjer en helbredelse skjer det noe i kroppen vår som ingen forskere hittil har greid å forklare. De kaller det placebo, de kaller det tilfeldigheter, de kaller det "kroppens egne mekanismer". Vi kan uansett være enige i at noe skjer, uansett hva man velger å kalle det.

Når jeg ber har jeg en opplevelse av Guds nærvær, og det kan ingen ta fra meg. For meg er det en følelse, en type konsentrasjon og en opplevelse som har en dybde jeg ikke kan forklare - og som jeg tror av hele mitt hjerte at er en kommunikasjon med Gud.

Så vær fri til å mene hva du vil, men vær så snill - ha respekt for de som mener anneledes.

Og forresten - bønn er ikke magi. Det er ingen "regle" eller "vers" som kan leses opp som en slags besvergelse, og så blir alt bra. (Hvis noen gjør dette og noe skjer kan jeg ihvertfall love deg en ting - det har ingenting med Gud å gjøre). Gud kjenner hjertene våre, og - ja, det er vanskelig for meg å forklare...kanskje faktisk umulig. For å fullt ut forstå det forholdet et menneske kan oppleve med Gud må det nok erfares. Poenget er at bønn er noe vakkert, og det fungerer fordi Gud er der.

Så vær stolt av troen din og ditt forhold til Gud, og ikke la noen latterliggjøre deg for det. Kanskje all denne mediahypen kan gi oss noen sjanser til å dele noen erfaringer, tross alt :)