Igjen. Forskjellen er at denne gangen er det en lettelse. Ikke fordi englene hennes har blitt lettere å håndtere, men fordi de har blitt lettere å plassere. Jeg trenger forhåpentligvis ikke lenger å bruke energi på å forklare folk hvorfor Märthas engler ikke er de samme englene som man finner i Bibelen, du vet, de som kommer fra Gud. Märtha har sagt fra selv nå, ikke rett ut selvfølgelig, hun trekker vel fortsatt inn en gud, men det blir ihvertfall mer og mer tydelig hvilken gud det ikke dreier seg om.
Märtha driver nemlig (blandt annet) med meditasjon, i seg selv ikke nødvendigvis så ukristelig. Fokuset for denne meditasjonen derimot, er Jesu hjertes rake motsetning:
Hun innleder en guidet meditasjon. Folk sitter med lukkede øyne. De blir bedt om å holde hendene over hjertet, og Märtha og Elisabeth leder tilhørerne inn i hjertet hvor de skal gi slipp på en person som er dem kjær og innrede hjerterommet som de selv ønsker. Det å gi slipp er å gi andre frihet og elske seg selv, blir det fortalt: ”Når vi er glad i noen har vi dem i hjertet. Men da kommer frykten også. Da holder vi mer og mer. Det som en gang var vakkert, blir vondt og hardt”.
Sitat fra Aftenposten "En passiviserende livsløgn"
Dette er så fundamentalt forskjellig fra det Jesus sier:
Matteus 22, 39: "Du skal elske din neste som deg selv."
Samtidig som det er vondt å se at det er mennesker som omfavner denne englefilosofien hvor du skal være deg selv nærmest så er det godt å se at Märthas lære endelig tar et skikkelig syvmilssteg bort fra Jesus og kristendommen.
Det er verre med Gud, som mange ser på som en slags merkelig sky av kjærlighet, men det er jo ikke uvanlig at "alternative" mennesker trekkes i den retningen. Jeg kan på et vis forstå de alternatives dragning mot Gud, og deres sterke ønske om at det de holder på med skal komme fra Gud. Nå må du huske at dette skrives av en som tror på den Gud som Jesus forteller om, og da er det heller ikke så vanskelig for meg å tenke at alle som "lefler" med alternative krefter på et eller annet tidspunkt vil kjenne på at det er Gud som er sterkest. Dessverre lurer de seg selv. Gud er nådig mot oss mennesker og er glad i oss på tross av veldig mye, men noen ting lar seg ikke forene.
For å ta et banalt bilde: Du kan ikke være med på fotballaget hvis du insisterer på å drive med stavsprang - selv om begge deler er sport. Stav...springeren må legge fra seg staven og ta på seg fotballskoene for å få bli med. Løper du ut på banen med staven i handa vil fotballspillerne spille rundt deg, og du blir ikke en del av laget hvor enn mye du virrer rundt på banen og innbiller deg selv at fotballtreneren er din trener. Comprende? Men alle stavhoppere som legger staven vekk og knyter på seg fotballsko er selvfølgelg hjertelig velkommen på banen, laget og spillet.
Jeg vet ikke akkurat hva Märthas engler er, men jeg vet hva de ikke er!
Matteus 12, 30: Den som ikke er med meg, er mot meg; og den som ikke samler med meg, han sprer.
Endelig er det sagt høyt: Märthas engler er nettopp det - Märthas engler.
Thursday, September 15, 2011
Friday, August 5, 2011
Nearer, my God, to Thee
Sett på Fernando Ortegas versjon av denne, en perle for ditt øre og kanskje litt fred i ditt hjerte?
Lyrics: Sarah F. Adams, 1805-1848
Music: Lowell Mason, 1792-1872
Nearer, my God, to Thee, nearer to Thee!
E'en though it be a cross that raiseth me;
Still all my song shall be nearer, my God, to Thee,
Chorus: Nearer, my God, to Thee, nearer to Thee!
Though like the wanderer, the sun gone down,
Darkness be over me, my rest a stone;
Yet in my dreams I'd be nearer, my God, to Thee,
Chorus
There let the way appear steps unto heav'n;
All that Thou sendest me in mercy giv'n;
Angels to beckon me nearer, my God, to Thee,
Chorus
Then with my waking thoughts bright with Thy praise,
Out of my stony griefs Bethel I'll raise;
So by my woes to be nearer, my God, to Thee,
Chorus
Or if on joyful wing, cleaving the sky,
Sun, moon, and stars forgot, upwards I fly,
Still all my song shall be, nearer, my God, to Thee,
Chorus
There in my Father’s home, safe and at rest,
There in my Savior’s love, perfectly blest;
Age after age to be, nearer my God to Thee.
Chorus
Lyrics: Sarah F. Adams, 1805-1848
Music: Lowell Mason, 1792-1872
Nearer, my God, to Thee, nearer to Thee!
E'en though it be a cross that raiseth me;
Still all my song shall be nearer, my God, to Thee,
Chorus: Nearer, my God, to Thee, nearer to Thee!
Though like the wanderer, the sun gone down,
Darkness be over me, my rest a stone;
Yet in my dreams I'd be nearer, my God, to Thee,
Chorus
There let the way appear steps unto heav'n;
All that Thou sendest me in mercy giv'n;
Angels to beckon me nearer, my God, to Thee,
Chorus
Then with my waking thoughts bright with Thy praise,
Out of my stony griefs Bethel I'll raise;
So by my woes to be nearer, my God, to Thee,
Chorus
Or if on joyful wing, cleaving the sky,
Sun, moon, and stars forgot, upwards I fly,
Still all my song shall be, nearer, my God, to Thee,
Chorus
There in my Father’s home, safe and at rest,
There in my Savior’s love, perfectly blest;
Age after age to be, nearer my God to Thee.
Chorus
Thursday, July 28, 2011
Smerte
Jesus, det er godt å vite at du vet hva smerte er, da din venn Lasarus døde ble du opprørt og rystet i ditt innerste da du så dine venners sorg. (Joh. 11, 33) Men jeg må stille et spørsmål, et spørsmål du har hørt før: "Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?" (Joh. 11, 37) Jeg skjønner at det du gjorde med Lasarus, at du vekket ham opp fra døden, det kommer ikke til å skje her.
Jeg sloss med min egen retorikk nå, Gud. Vi er satt her på jorden for å kunne ta et valg, et eget valg, om vi vil være dine barn eller ikke. Det betyr også at noen gjør valg for sitt liv som kan ødelegge andres liv. Det er som med ytringsfriheten vår, massenes frihet betales med at det alltid er en risiko for utnyttelse og ekstremisme. En pris vi vil være villige til å betale, selv nå når vi har sett hva det faktisk kan koste. Likevel, akkurat som vi nå snur oss til myndighetene og spør Hvordan? så må jeg spørre deg, Gud: Hvorfor?
Jeg forstår, og jeg forstår ikke. Jeg forstår at en mann tok sine valg, og jeg forstår at selv om han brukte en gud som motivasjon og "oppdragsgiver", så var det ikke min gud. Jeg ser hvor mye godhet som har strømmet frem mellom oss nordmenn den siste uka, og jeg forstår at det er noe ufattelig som har rørt oss - noe så stort og ubegripelig at det eneste vi kan gjøre er å holde rundt hverandre. Jeg er så takknemlig for at vi som nasjon har valgt håpet og kjærligheten, når vi kunne ha valgt raseriet og hatet. Er det deg, Gud? Står du ved siden av og gråter med oss, eller holder du rundt noen akkurat nå? Trøster du noen? Tørker du tårene? Holder du din beskyttende hånd over noen så de får sove i natt? Gir du noen hvile? Gir du dem som har mistet sine kjære fred i hjertene?
Jeg har skjønt at det kunne vært verre. Spesielt i regjeringskvartalet. Og jeg tør å takke deg for det, Gud, at det ikke var verre. At ikke flere ble drept, at ikke flere ble skadet. Men jeg må også tørre å spørre - hvor var du? Hvor var du da bilen ble lastet med sprengstoff? Hvor var du da den var på vei inn i Oslo? Hvor var du da fergemannskapet fraktet en falsk politimann over til Utøya?
Gud, dette var ikke en lang prosess, som et sykeleie, hvor vi fikk oppleve at du var med oss hele veien. Hvor du holdt oss oppe gjennom redselen for det vi visste skulle komme. Men terror er ingen krypende diagnose...det er ingen smerte før alt er over. Jeg kjenner og synes jeg ser og har sett mange eksempler på at du er med oss nå, men jeg lurer sånn på hvor du var før klokka halv fire på fredag...
Jeg sloss med min egen retorikk nå, Gud. Vi er satt her på jorden for å kunne ta et valg, et eget valg, om vi vil være dine barn eller ikke. Det betyr også at noen gjør valg for sitt liv som kan ødelegge andres liv. Det er som med ytringsfriheten vår, massenes frihet betales med at det alltid er en risiko for utnyttelse og ekstremisme. En pris vi vil være villige til å betale, selv nå når vi har sett hva det faktisk kan koste. Likevel, akkurat som vi nå snur oss til myndighetene og spør Hvordan? så må jeg spørre deg, Gud: Hvorfor?
Jeg forstår, og jeg forstår ikke. Jeg forstår at en mann tok sine valg, og jeg forstår at selv om han brukte en gud som motivasjon og "oppdragsgiver", så var det ikke min gud. Jeg ser hvor mye godhet som har strømmet frem mellom oss nordmenn den siste uka, og jeg forstår at det er noe ufattelig som har rørt oss - noe så stort og ubegripelig at det eneste vi kan gjøre er å holde rundt hverandre. Jeg er så takknemlig for at vi som nasjon har valgt håpet og kjærligheten, når vi kunne ha valgt raseriet og hatet. Er det deg, Gud? Står du ved siden av og gråter med oss, eller holder du rundt noen akkurat nå? Trøster du noen? Tørker du tårene? Holder du din beskyttende hånd over noen så de får sove i natt? Gir du noen hvile? Gir du dem som har mistet sine kjære fred i hjertene?
Jeg har skjønt at det kunne vært verre. Spesielt i regjeringskvartalet. Og jeg tør å takke deg for det, Gud, at det ikke var verre. At ikke flere ble drept, at ikke flere ble skadet. Men jeg må også tørre å spørre - hvor var du? Hvor var du da bilen ble lastet med sprengstoff? Hvor var du da den var på vei inn i Oslo? Hvor var du da fergemannskapet fraktet en falsk politimann over til Utøya?
Gud, dette var ikke en lang prosess, som et sykeleie, hvor vi fikk oppleve at du var med oss hele veien. Hvor du holdt oss oppe gjennom redselen for det vi visste skulle komme. Men terror er ingen krypende diagnose...det er ingen smerte før alt er over. Jeg kjenner og synes jeg ser og har sett mange eksempler på at du er med oss nå, men jeg lurer sånn på hvor du var før klokka halv fire på fredag...
Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne
og døden skal ikke være mer,
heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
For det som en gang var, er borte.
(Åp. 21, 4)
Thursday, June 30, 2011
Selv om veien virker uklar
...går jeg likevel videre.
(Jeg er ingen racer på typografi av denne sorten, men poenget kommer vel fram :)
(Jeg er ingen racer på typografi av denne sorten, men poenget kommer vel fram :)
Monday, June 27, 2011
Å sette spor
"You've got to have something to put your work in, otherwise it's not valid."Vi setter alle spor etter oss. Noen større enn andre, men vi setter alle spor. Det har vi alltid gjort til alle tider, men i dag setter vi sporene på en annen måte enn de gjorde for bare 20 år siden. Vi har internettet, og der er det lett å sette spor. Trykke foten ned og gå videre. Vi tenker nok ikke like mye på det som før heller, nå når vi setter sporene våre anonymt. Det er en grunn til at jeg ikke signerer bloggene mine med fullt navn, selv om jeg vet at flere vet hvem som står bak. Kjenner man sine metoder er det vel neppe så vanskelig å grave seg fram til det heller.
Grace Coddington, Vouge.
Det er da det gjelder å bestemme seg: vil jeg sette disse sporene? Disse uslettelige sporene som alle - alle!- kan finne?
Jeg må innrømme at selv om jeg en sjelden gang har spekulert i om all denne bloggingen er så lur, så lander jeg som regel på trygg grunn. Avgjørelsen om å gjøre dette ble tatt for lenge siden, før jeg ante hva jeg drev på med - før de fleste ante hva de holdt på med faktisk - og det er det ikke mulig å ta tilbake. Hva denne bloggen angår sier jeg som Grace Coddington, der hun satt i en bil i Paris og filosoferte over alt strevet rundt den enorme jobben rundt septemberutgaven av Vouge: Du må ha noe å putte arbeidet ditt i, ellers er det ikke gyldig.
Akkurat. Hvordan skal jeg vite om mine tanker er gyldige om jeg ikke eksponerer dem for kritikk og innspill? Det handler ikke om pr-kåthet, det handler om selvjustering - og i noen få tilfeller justering av andre.
Så selv om den andre bloggen nok vil møte sin ende en dag, så vil jeg alltid være stolt av denne. Min tanke er fri, og dette er mitt speaker's corner.
Friday, June 17, 2011
Problemet Gelius
Jeg sliter fortsatt med å forstå "saken Gelius" jeg altså. Er folk ikke kjent med at det ikke er vanlig for folk som bakvasker arbeidsgiveren sin å bli i jobben så lenge? Er det så merkelig at biskop Kvarme måtte ta grep da en av hans ansatte og representanter for Den Norske Kirke gikk ut og tok så til de grader avstand fra det han -strengt tatt- burde ha preket med liv og lyst de 13-14 åra han hadde jobbet som prest?
Det eneste som står klart for meg er at folk liker Gelius. Og med folk mener jeg alle som faller innenfor "døpt- og konfirmert"-kristendommen, "jeg har da barnetrua"-kristendommen og "jeg er glad i kirka mi for der ble bestefar døpt"-kristendommen som er så utbredt i dette landet. Vi liker jo å høre at hei, det livet du lever nå det er ikke bare godt nok - det er ment å være sånn! - fra Guds side. "Han Gelius e så folkelig!" sier folk, "Han gjør Gud mer fattbar" kan man si, mens det jeg hører er et lettelsens sukk; "Gud er glad i meg likevel!".
Ja, for faktisk er det det jeg hører fra alle disse opprørte Gelius-fansene som roper over seg over at mannen som tilsynelatende ikke ville ha jobben lenger mistet jobben. Jeg ser dem frustrerte, ikke så mye over arbeidsløse Gelius som over at biskop Kvarme tok fra dem en slags nyvunnen kjærlighet fra Gud, er håp om at kanskje, kanskje er jeg god nok likevel!
For slik jeg ser det er det nettopp dette "han Gelius" representerer; en Gud med åpne armer og trøstende ord, full av kjærlighet og håp - men svak. En Gud som ikke krever noe, ikke stiller sine barn til ansvar, han bare er der som en døende bestefar i kroken med mykt skjegg og et varmt smil bak trette øyne, en sikkerhet for de som bor i huset for de vet at den gamle har mye på bok og når han omsider dør havner de ikke i helvete likevel.
Det er hyggelig å tro på en slik Gud. En slik Gud kan man hvile seg på når livet butter imot, når man mister noen kjære eller når man en sjelden gang gripes av dødsangst og lurer på hva som egentlig venter der ute, forbi alt sammen. En slik tro kan man ha liggende i nattbordskuffen og ta fram når man trenger det, kjæle den som en død fugleunge man har funnet i hagen. En slik tro kan man skrive på et flagg og heise foran seg når det lokale kirkebygget trues med nedleggelse og kondemnering på grunn av lite folk, lite penger og dårlig reisverk. Man er jo kristen, må vite!
Som vanlig må jeg her komme med en anmerkning, et lite "misforstå meg rett". Jeg synes faktisk at denne troen, denne fliken av håp som så mange holder seg fast i, er helt fantastisk. Det vitner om en sult i de norske hjerter, et folk som innerst inne vet at der ute finnes en Gud! Det er jo unektelig merkelig at så mange som ikke er kristne kaller seg kristne! Eller hva?
Hvor gnager så skoen? Vel, Gelius er for en stor stein å regne. Gelius er sømmen som har gått opp, slik at den harde avstivende plasten kommer fram og gnager et åpent sår i hælen. Han har med sine prekener, sine medieutfall, sin bok og sin kommende bok, bygget opp under denne lille troen som så mange i dette landet støtter seg til. Han sier at det er nok, at det er helt greit, at bestefar er takknemlig nok for det lille hjørnet han har i stua. Sinnet mot Gelius går over i smerte, ved synet av alle som ble og blir så såret når de opplever at Guds store representant - Statskirken - snur dem ryggen. For det er selvfølgelig slik det oppleves, når Gelius sier ja, og storebror Kvarme får det siste ordet - som likevel er nei.
Og her ligger kjernen i det hele, nettopp dette at Statskirken til alle tider i dette landet har stått som Det Endelige, Slik Det Er og Guds Kjærlighet. På godt og vondt. Skammen og kjærligheten. Fortvilelsen og håpet. Det er merkelig at det ikke skal være lettere å løsrive seg fra dette vesenet - hvis man nå allerede er imot det - og la Gud finne en annenstedsfra.
Gelius skapte et tveegget sverd den siste tiden i sin prestegjerning. Flere følte seg velkomne i kirken, selv om det nok ofte var på feil premisser. Kanskje ble noen vekket da de kom inn, antakelig ble noen støtt da de oppdaget at likevel var ikke Gud slik som Gelius sa. Andre igjen gikk lykkelige inn i Gelius' fanskare, hvor han sto som et filter mellom sine disipler og Gud. I alt bråket som oppsto følte nok mange det som en knyttneve i magen, enten fordi de følte sannheten eller fordi, som Ibsen så treffende sa det:Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme.
Til syvende og sist er man fornærmet. På Gelius. På kirken. På Gud. På Gelius som vil være kirken. På kirken som folk vil skal være Gud.
Heldigvis er ikke Gud så vanskelig å finne. Hjertene skriker jo! Skulle Gud gjemme seg mellom linjene? Gud er linjene! Roper du på Gud har du allerede funnet ham. Spørsmålet er om vi tillater at han finner oss? Orker vi høre de oppdragende ord? "Barnet mitt...der er du jo!" som en far som kjenner alle gjemmesteder, og har lekt gjemsel med et barn som ikke vil bli funnet, for leken er morsommere slik. Så kommer mørket krypende og far står med ryggen til og leter og vet, og sier "Si et pip!" og i tiltagende redsel for å bli der inne i kjøkkenskapet for alltid og evig sier vi "Pip!" og så er leken morsom igjen og far leter og jeg vil ikke bli funnet.
Jeg tror det kan være lurt å lese de linjene selv, med egne øyne. De er jo der, i Bibelen min, det er vel ingen kunst?
Pip!
Det eneste som står klart for meg er at folk liker Gelius. Og med folk mener jeg alle som faller innenfor "døpt- og konfirmert"-kristendommen, "jeg har da barnetrua"-kristendommen og "jeg er glad i kirka mi for der ble bestefar døpt"-kristendommen som er så utbredt i dette landet. Vi liker jo å høre at hei, det livet du lever nå det er ikke bare godt nok - det er ment å være sånn! - fra Guds side. "Han Gelius e så folkelig!" sier folk, "Han gjør Gud mer fattbar" kan man si, mens det jeg hører er et lettelsens sukk; "Gud er glad i meg likevel!".
Ja, for faktisk er det det jeg hører fra alle disse opprørte Gelius-fansene som roper over seg over at mannen som tilsynelatende ikke ville ha jobben lenger mistet jobben. Jeg ser dem frustrerte, ikke så mye over arbeidsløse Gelius som over at biskop Kvarme tok fra dem en slags nyvunnen kjærlighet fra Gud, er håp om at kanskje, kanskje er jeg god nok likevel!
For slik jeg ser det er det nettopp dette "han Gelius" representerer; en Gud med åpne armer og trøstende ord, full av kjærlighet og håp - men svak. En Gud som ikke krever noe, ikke stiller sine barn til ansvar, han bare er der som en døende bestefar i kroken med mykt skjegg og et varmt smil bak trette øyne, en sikkerhet for de som bor i huset for de vet at den gamle har mye på bok og når han omsider dør havner de ikke i helvete likevel.
Det er hyggelig å tro på en slik Gud. En slik Gud kan man hvile seg på når livet butter imot, når man mister noen kjære eller når man en sjelden gang gripes av dødsangst og lurer på hva som egentlig venter der ute, forbi alt sammen. En slik tro kan man ha liggende i nattbordskuffen og ta fram når man trenger det, kjæle den som en død fugleunge man har funnet i hagen. En slik tro kan man skrive på et flagg og heise foran seg når det lokale kirkebygget trues med nedleggelse og kondemnering på grunn av lite folk, lite penger og dårlig reisverk. Man er jo kristen, må vite!
Som vanlig må jeg her komme med en anmerkning, et lite "misforstå meg rett". Jeg synes faktisk at denne troen, denne fliken av håp som så mange holder seg fast i, er helt fantastisk. Det vitner om en sult i de norske hjerter, et folk som innerst inne vet at der ute finnes en Gud! Det er jo unektelig merkelig at så mange som ikke er kristne kaller seg kristne! Eller hva?
Hvor gnager så skoen? Vel, Gelius er for en stor stein å regne. Gelius er sømmen som har gått opp, slik at den harde avstivende plasten kommer fram og gnager et åpent sår i hælen. Han har med sine prekener, sine medieutfall, sin bok og sin kommende bok, bygget opp under denne lille troen som så mange i dette landet støtter seg til. Han sier at det er nok, at det er helt greit, at bestefar er takknemlig nok for det lille hjørnet han har i stua. Sinnet mot Gelius går over i smerte, ved synet av alle som ble og blir så såret når de opplever at Guds store representant - Statskirken - snur dem ryggen. For det er selvfølgelig slik det oppleves, når Gelius sier ja, og storebror Kvarme får det siste ordet - som likevel er nei.
Og her ligger kjernen i det hele, nettopp dette at Statskirken til alle tider i dette landet har stått som Det Endelige, Slik Det Er og Guds Kjærlighet. På godt og vondt. Skammen og kjærligheten. Fortvilelsen og håpet. Det er merkelig at det ikke skal være lettere å løsrive seg fra dette vesenet - hvis man nå allerede er imot det - og la Gud finne en annenstedsfra.
Gelius skapte et tveegget sverd den siste tiden i sin prestegjerning. Flere følte seg velkomne i kirken, selv om det nok ofte var på feil premisser. Kanskje ble noen vekket da de kom inn, antakelig ble noen støtt da de oppdaget at likevel var ikke Gud slik som Gelius sa. Andre igjen gikk lykkelige inn i Gelius' fanskare, hvor han sto som et filter mellom sine disipler og Gud. I alt bråket som oppsto følte nok mange det som en knyttneve i magen, enten fordi de følte sannheten eller fordi, som Ibsen så treffende sa det:Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme.
Til syvende og sist er man fornærmet. På Gelius. På kirken. På Gud. På Gelius som vil være kirken. På kirken som folk vil skal være Gud.
Heldigvis er ikke Gud så vanskelig å finne. Hjertene skriker jo! Skulle Gud gjemme seg mellom linjene? Gud er linjene! Roper du på Gud har du allerede funnet ham. Spørsmålet er om vi tillater at han finner oss? Orker vi høre de oppdragende ord? "Barnet mitt...der er du jo!" som en far som kjenner alle gjemmesteder, og har lekt gjemsel med et barn som ikke vil bli funnet, for leken er morsommere slik. Så kommer mørket krypende og far står med ryggen til og leter og vet, og sier "Si et pip!" og i tiltagende redsel for å bli der inne i kjøkkenskapet for alltid og evig sier vi "Pip!" og så er leken morsom igjen og far leter og jeg vil ikke bli funnet.
Jeg tror det kan være lurt å lese de linjene selv, med egne øyne. De er jo der, i Bibelen min, det er vel ingen kunst?
Pip!
Sunday, May 29, 2011
Når han styrer båten
I de kristne kretser, kanskje spesielt de mer karismatiske, har det i den senere tid - eller i alle fall er det i den senere tid at jeg har blitt klar over det - oppstått en kultur hvor man virkelig virkelig beveger seg i sin tro på Gud den allmektige, Jesus den kjærlige og Den Hellige Ånd den...tja...den hva da egentlig?
For dette med at Gud er allmektig er jo greit, han helbreder de han vil og helbreder ikke de han ikke vil. Jesu kjærlighet er heller ikke noe å betvile, det får man stort sett høre hver gang man nærmer seg slike samlinger. Misforstå meg rett - det er sant, og det er fint å høre det, men var ikke Jesus litt mer enn bare et par åpne armer som elsker elsker elsker deg?
Er jeg krass nok nå? Det blir verre.
Du skjønner at denne utrolig, ekstreme, vannvittig elskende Jesus har sendt Den Hellige Ånd - styrmannen! Det betyr visstnok noe i denne retningen: Se for deg at du skal ut og kjøre en tur. Du begynner turen med å starte motoren som vanlig. Så legger du en murstein på gasspedalen, legger hendene godt i fanget og ber: "Kjære Gud. Styr meg dit du vil og stopp meg der du vil, med din superkraft kan du få bremsene til å fungere automatisk eller kanskje jeg slipper opp for bensin akkurat der du vil ha meg. Amen." Klar - ferdig - gå!
Eller hva med dette scenarioet: Du skal ha et møte, en gudstjeneste, for en gruppe mennesker. Du vet ikke helt hvem som kommer, men sikkert en del av "den harde kjernen" og noen til, deriblandt noen genuint søkende, men også noen som er der bare for det sosiale. Dette vet du ganske lang tid i forveien, ettersom menigheten din pleier å ha møtene sine til relativt faste tidspunkter. Likevel venter du til dagen før med å samle sammen de som skal synge. Klokka sju på kvelden ringer du en person og spør om vedkommende kan ta seg av både pynting, kaffe og rydding. Klokka åtte møter du en venn tilfeldig på en kafe, og spør om han vil ha talen. Så ber du "Kjære Gud. Styr oss dit du vil og gi oss god rennefart. Med din superkraft vil dette eksplodere. Amen." Klar - ferdig - GÅ!
Det går da vel fint? Du har vel styrmannen med deg?
Jeg tror at det er noe fundamentalt galt i deler av det karismatiske kristennorge.
Du skjønner det, at Gud har absolutt ikke sendt noen styrmann - - - kan du tro det? Jesus sa aldri noe om noen styrmann!! Jesus ledet sine disipler med autoritet og retning, et eksellent eksempel på lederskap - men når sa han "jeg stoler ikke på dere så jeg skal sende en styrmann" ? Aldri? Åja.
For å oppklare:
Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. (Joh. 14, 26)
Ledere: Led. Planlegg. Styr.
Menighet: Ta ansvar. Følg opp. Vær med! Delta! Krev tydelig lederskap og retning!
Jeg er ikke så sikker på hvem denne styrmannen dere leker med egentlig kommer fra, men det kommer ikke fra Jesus. Tror dere Gud vil forlate dere hvis dere begynner å ha faste tider når møtet starter og er ferdig? Tror dere Jesus snur ryggen til dere hvis dere tør å refse forsamlingen litt? Ta tak i unoter hos deres egne? Tror dere Den Hellige Ånd går hvis dere stiller hverandre til ansvar?
Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg (Joh. 15, 26)
Hva står det i din Bibel, egentlig?
---
Helt til slutt: Ja, Jesus elsker deg. Han gjør det, og han vil og ønsker å gi deg hvile og fred i sin kjærlighet. Noen ganger trenger vi å hvile hodet vårt på det, og ta en pause fra verden, og det er greit - men vi må passe oss! Det finnes ytterpunkter av alt her i verden, og mer enn en gang havner vel vi mennesker i grøfta - på den ene eller den andre siden. Og ja, jeg tror på frihet i Den Hellige Ånd - både med og uten menneskeskapt kaos og usikkerhet som forspill. Men helst uten.
For dette med at Gud er allmektig er jo greit, han helbreder de han vil og helbreder ikke de han ikke vil. Jesu kjærlighet er heller ikke noe å betvile, det får man stort sett høre hver gang man nærmer seg slike samlinger. Misforstå meg rett - det er sant, og det er fint å høre det, men var ikke Jesus litt mer enn bare et par åpne armer som elsker elsker elsker deg?
Er jeg krass nok nå? Det blir verre.
Du skjønner at denne utrolig, ekstreme, vannvittig elskende Jesus har sendt Den Hellige Ånd - styrmannen! Det betyr visstnok noe i denne retningen: Se for deg at du skal ut og kjøre en tur. Du begynner turen med å starte motoren som vanlig. Så legger du en murstein på gasspedalen, legger hendene godt i fanget og ber: "Kjære Gud. Styr meg dit du vil og stopp meg der du vil, med din superkraft kan du få bremsene til å fungere automatisk eller kanskje jeg slipper opp for bensin akkurat der du vil ha meg. Amen." Klar - ferdig - gå!
Eller hva med dette scenarioet: Du skal ha et møte, en gudstjeneste, for en gruppe mennesker. Du vet ikke helt hvem som kommer, men sikkert en del av "den harde kjernen" og noen til, deriblandt noen genuint søkende, men også noen som er der bare for det sosiale. Dette vet du ganske lang tid i forveien, ettersom menigheten din pleier å ha møtene sine til relativt faste tidspunkter. Likevel venter du til dagen før med å samle sammen de som skal synge. Klokka sju på kvelden ringer du en person og spør om vedkommende kan ta seg av både pynting, kaffe og rydding. Klokka åtte møter du en venn tilfeldig på en kafe, og spør om han vil ha talen. Så ber du "Kjære Gud. Styr oss dit du vil og gi oss god rennefart. Med din superkraft vil dette eksplodere. Amen." Klar - ferdig - GÅ!
Det går da vel fint? Du har vel styrmannen med deg?
Jeg tror at det er noe fundamentalt galt i deler av det karismatiske kristennorge.
Du skjønner det, at Gud har absolutt ikke sendt noen styrmann - - - kan du tro det? Jesus sa aldri noe om noen styrmann!! Jesus ledet sine disipler med autoritet og retning, et eksellent eksempel på lederskap - men når sa han "jeg stoler ikke på dere så jeg skal sende en styrmann" ? Aldri? Åja.
For å oppklare:
Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. (Joh. 14, 26)
Ledere: Led. Planlegg. Styr.
Menighet: Ta ansvar. Følg opp. Vær med! Delta! Krev tydelig lederskap og retning!
Jeg er ikke så sikker på hvem denne styrmannen dere leker med egentlig kommer fra, men det kommer ikke fra Jesus. Tror dere Gud vil forlate dere hvis dere begynner å ha faste tider når møtet starter og er ferdig? Tror dere Jesus snur ryggen til dere hvis dere tør å refse forsamlingen litt? Ta tak i unoter hos deres egne? Tror dere Den Hellige Ånd går hvis dere stiller hverandre til ansvar?
Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg (Joh. 15, 26)
Hva står det i din Bibel, egentlig?
---
Helt til slutt: Ja, Jesus elsker deg. Han gjør det, og han vil og ønsker å gi deg hvile og fred i sin kjærlighet. Noen ganger trenger vi å hvile hodet vårt på det, og ta en pause fra verden, og det er greit - men vi må passe oss! Det finnes ytterpunkter av alt her i verden, og mer enn en gang havner vel vi mennesker i grøfta - på den ene eller den andre siden. Og ja, jeg tror på frihet i Den Hellige Ånd - både med og uten menneskeskapt kaos og usikkerhet som forspill. Men helst uten.
Subscribe to:
Posts (Atom)