Å sette spor

"You've got to have something to put your work in, otherwise it's not valid."
Grace Coddington, Vouge.

Vi setter alle spor etter oss. Noen større enn andre, men vi setter alle spor. Det har vi alltid gjort til alle tider, men i dag setter vi sporene på en annen måte enn de gjorde for bare 20 år siden. Vi har internettet, og der er det lett å sette spor. Trykke foten ned og gå videre. Vi tenker nok ikke like mye på det som før heller, nå når vi setter sporene våre anonymt. Det er en grunn til at jeg ikke signerer bloggene mine med fullt navn, selv om jeg vet at flere vet hvem som står bak. Kjenner man sine metoder er det vel neppe så vanskelig å grave seg fram til det heller.

Det er da det gjelder å bestemme seg: vil jeg sette disse sporene? Disse uslettelige sporene som alle - alle!- kan finne?

Jeg må innrømme at selv om jeg en sjelden gang har spekulert i om all denne bloggingen er så lur, så lander jeg som regel på trygg grunn. Avgjørelsen om å gjøre dette ble tatt for lenge siden, før jeg ante hva jeg drev på med - før de fleste ante hva de holdt på med faktisk - og det er det ikke mulig å ta tilbake. Hva denne bloggen angår sier jeg som Grace Coddington, der hun satt i en bil i Paris og filosoferte over alt strevet rundt den enorme jobben rundt septemberutgaven av Vouge: Du må ha noe å putte arbeidet ditt i, ellers er det ikke gyldig.

Akkurat. Hvordan skal jeg vite om mine tanker er gyldige om jeg ikke eksponerer dem for kritikk og innspill? Det handler ikke om pr-kåthet, det handler om selvjustering - og i noen få tilfeller justering av andre.

Så selv om den andre bloggen nok vil møte sin ende en dag, så vil jeg alltid være stolt av denne. Min tanke er fri, og dette er mitt speaker's corner.