Tja...

Bibelen sier jo ikke så mye om for eksempel hva slags lyd et jordekorn lager...?


see more Hacked IRL - Truth in Sarcasm

Overgang

En brukket kropp
en gammel skrott
Skyggen av et levd liv.
Så mange år
som minner står,
men gi meg noen til.

Jeg skjelver og er gammel nå,
de ser meg ikke mer
Bena orker ikke gå.
De vakre, bare er.

Jeg strekker ut en krokut fot
og krøller mine tær
i fuktig vårfriskt nyslått gress...
...så deilig allting er.

---

En tanke jeg hadde om alderdom og døden her om dagen...vemodig, men det endte godt :)

Sykdom og synd

Den kristne TV-kanalen Visjon Norge sendte forleden et program hvor den amerikanske predikanten Thurman Scrivner sa bl.a. følgende:

"Har du handikappete barn, så er det du som har syndet"

"Dersom en kvinne ikke lyder sin mann i alle ting blir hun syk, eller hennes barn syke, eller begge parter blir syke"

(Kilde i denne artikkelen hos Nettavisen)

Dette har naturlig nok satt sinnene i kok, hos både kristne og ikkekristne. Argumenter som "Mange vil føle seg støtt av slike påstander" (Stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigen, samme artikkel) og "Han mener ytringsfriheten i Norge må settes høyt, men at det likevel må være lov å til å stille spørsmål omkring hva en kristen menighet kan si og sende på TV." (hentet fra samme artikkel, om Lundteigen).

Vel, hvis du lurer på hva du som kristen skal synes om dette, så skal jeg gi deg svaret her og nå:

Johannes 9, 1-3

"Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. 2 Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» 3 Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. "

Kort og godt, enkelt og greit. Jeg har lest litt om Scrivner, og det han preker minner meg mer om karma, (en slags "du får som du fortjener ut fra handlingene dine"-tanke) noe vi kristne skal holde oss laaangt unna. Ytringsfrihet, respekt og religionsfrihet kan vi godt snakke om i mange timer, men akkurat dette er uttalt og avgjort, ikke mer å tenke på. Og det er jeg veldig glad for, om jeg skal være helt ærlig.

Trenger du flere Bibelvers?
* "Din tro har frelst deg" (Ikke "Ja nå var du flink, derfor skal du bli frisk")
* 2. mos kapittel 4 forteller om hvordan Moses argumenterer med Gud fordi han selv mener han ikke er "en talens mann". Mange tror Moses rett og slett stammet! Og istedenfor å helbrede/fikse Moses, ordner det seg sånn at broren hans får være med og ta seg av snakkinga isteden. Gud elsker oss - og kan bruke oss uansett.
* Til og med Paulus snakker om at han har en "torn i kroppen" (2. kor 12, 7)

Den Voldsomme Ånd

Dette innlegget er ment som et spørsmålstegn, en tekst hvor jeg forsøker å sette ord på noe som har gnagd i meg over lengre tid - en prosess som har begynt, en kritisk stemme i meg selv som jeg vet at kan komme til å provosere, men kanskje nettopp det er poenget? Skulle du se underveis at jeg tar feil håper jeg du velger å si i fra til meg, på en eller annen måte. Jeg vil også bruke et språk som kanskje forutsetter at du har litt fartstid i kristne miljøer, men så er det jo nettopp dem (oss) jeg vil til livs.

"Søk først Guds rike..."
Dette kjente Bibelverset fra Matteus (6,33) har bestandig blitt holdt høyt i de sammenhengene jeg har vært borti. Det står: "Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg." Dette har bl.a. vært nevnt i forhold til dette med Guds kjærlighet ovenfor oss mennesker, at det eneste jeg trenger å gjøre er å søke (be), så fikser Gud resten - kjærlighet, fred og ro i livet mitt, kanskje til og med en opprydding i helt konkrete ting som konfliktfylte vennskap, trøbbel på jobben, øknomiske problemer etc. etc. Når predikanter innbyr mennesker til det vi kaller frelsesbønn, det vil si en bønn hvor man ber og sier at man tror på Jesus og dermed blir en kristen, snakkes det veldig ofte om at Jesus elsker oss som vi er - kom som du er, Gud elsker deg til tross for dine hemmeligheter og nedbrutte moral, til tross for at du lyver og baksnakker, stjeler smågodt på jobben og undergraver sjefen din. Bare kom, for alt er ferdig! Kom først, så fikser Jesus livet ditt etterpå! Bare kom, så blir alt bra!


Sant? Jeg tror at dette er sant. Vi vet at det ikke finnes noen gjerningens vei til Gud (selv om vi blir oppfordret, faktisk nærmest beordret til å "gå ut" og "elske din neste" - så er det ikke noe du kan gjøre fra eller til for at Gud skal elske deg mer eller mindre!), og det er en av de mange grunnene til at jeg elsker Gud også. Ja; kom først, så snakker vi sammen om livet ditt etterpå.


"...så skal du få alt dette andre i tillegg."
Det er her spørsmålet mitt dukker opp. Ikke i forhold til dette Bibelverset (som jeg synes er helt fantastisk), men i forhold til hvordan mange kristne - spesielt i karismatiske kretser - oppfatter Den Hellige Ånd. Fordi mens de aller fleste tillater både seg selv og andre å tilnærme seg Jesus rolig og fattet, og det ser ut til å herske en slags enighet om at Jesus er en stødig type som vil ta seg av deg - radikalt, ja - men likevel rolig, i en slags prosess - så er det noe helt annet som forkynnes når det kommer til Den Hellige Ånd.

I menighetene bes det om at Gud skal utøse sin Hellige Ånd, slå oss i bakken (noe som tilsynelatende skjer innimellom også), skylle over oss i kraftige bølger, helbrede, manifestere, PROFETERE - rive oss opp med hud og hår og kaste oss veggimellom i en slags euforisk mental og/eller kroppslig dans - ja...kort og godt ganske voldsomt. Den Hellige Ånd kommer liksom ikke snikende eller sigende, i noen tilfeller kan den sågar kastes mellom medlemmene i menigheten med en håndbevegelse!

Det jeg ikke forstår, for å komme til poenget, er hvordan man på den ene siden mener at Jesus er så rolig og stødig, mens Den Hellige Ånd er så voldsom? Hvorfor er det slik?

Den Hemmelige Ånd
er enda et av disse begrepene som brukes i de mer eller mindre karismatiske kretser, kanskje spesielt med sikte på de mindre karismatiske kretsene. De ler av forsamlinger som bøyer hodene sine når de ber, som bruker våre gamle folkesalmer som lovsang - du vet, de som sitter rett opp og ned på stolene sine under stort sett hele gudstjenesten. Men hva sliter de med selv?

På et vis virker det på meg som om Den Hellige Ånd (DHÅ) er mer hemmelig i disse kretsene enn i de vi vil karakterisere som "rolige". Den er faktisk så hemmelig at det ser ut som at når de får taket på den er de livredde for at den skal smette unna! Den Hellige Ånd er noe fantastisk, men blir også gjort til noe mystisk og nesten litt magisk - "Hva vil DHÅ gjøre i dag?" høres for meg oftere ut som "Hvem vil DHÅ beære i dag?". Det snakkes om å ikke begrense DHÅ, altså ikke stå i veien for den - noe som resulterer i møter uten struktur, forvirrede og irriterte besøkende i menigheten - og hvilken retning har egentlig menigheten da? Tro i lite, tro i stort - hvis det ikke er retning i Gudstjenesten, hvordan skal man da være sikker på at menigheten beveger seg i noen retning som helst?

Jeg antar at noe av dette kan spores til Paulus første brev til Tessalonkierne, hvor det står (kapittel 5, 19): Slukk ikke Ånden.

Men jeg tror samtidig ikke Gud mener at vi skal pese og puste på ilden til vi besvimer! I samme brev, i samme kapittel står det nemlig:

Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og kropp bli bevart uskadet, så dere ikke kan klandres for noe når vår Herre Jesus Kristus kommer. (1. Tess. 5, 23).

1. Korinterbrev kapittel 14 er liksom hovedkilden til informasjon om åndsgavene, manifestasjoner av DHÅ, i Det Nye Testamente. Jeg blir stadig forundret over hvordan så mange mennesker ser seg blinde på alt som skjer, og ikke ser alt Paulus sier om orden! Det virker som de blir så opptatt av at hjorden hele tiden skal ha grønnere og friskere gress at de glemmer hyrden, og det ansvaret ledere i en menighet faktisk er pålagt!

Gud er en fredens og ordens Gud! Gjelder det ikke for Den Hellige Ånd?

Hvis vi bekjenner Jesus er vi frelst (Rom. 10, 9), og "...så skal vi få alt det andre i tillegg" - Gjelder det ikke for Den Hellige Ånd?

Kjære Gud,
takk for at Du har gitt oss og vil gi oss din hellige ånd, og alt det fører med seg. Jeg vil strekke meg etter deg, og ønsker meg hele tiden mer, for det beste jeg vet her i verden er når jeg får øye på deg. Jeg tror på Den Hellige Ånd, gitt fra deg, av deg og for meg. Jesus, her er jeg; bruk meg! Gud, jeg ber deg om fornyelse i menneskene og menighetene i Norge. Gi oss sterke ledere og gode forbilder i menighetene, samle oss i bønn og lovsang og hjelp oss å se hvilken retning du vil at vi, enkeltvis og sammen, skal ta. Ta fra oss det som blinder oss, helbred vår sårede stolthet etterpå - og begynn på nytt med oss. Gi oss ledere som tør å utfordre oss, som vil ta tak i baksnakking i og mellom menigheter - hjelp oss å elske hverandre! Far, vi tror, gjør oss klar for alt det andre du har for oss i tillegg.
I Jesu navn, Amen.

Booom!

Hahaha:D

Høst

Så var det høst igjen ja. Jeg greier liksom ikke å bestemme meg helt for om jeg egentlig liker høsten eller ikke. Jada det er fint med den friske lufta og de fine fargene, men samtidig savner jeg varme late sommerkvelder, bare bein, is og bading (selv om det ikke akkurat har blitt så mye av det denne sommeren da...). Når det er sol er jeg kjapp med å vende ansiktet rett i solsteika, lukke øynene og male opp sommeren rundt meg. Sukk... Men Gud liker høsten! Han liker det fordi han har skapt det (d-oh), men også fordi høsten er ment å være både vakker og produktiv for oss mennesker. Vi høster inn fra åkre, plukker bær og sopp og jegveitikkehva - og det tror jeg Gud både liker og vil at vi skal (se bl.a. 1. mos 1, 26-29).

Mange av oss bruker også høsten til å starte på noe nytt; ny jobb, ny klasse, ny skole, nye studier, kanskje til og med i en ny by eller i et helt nytt land? I det hele tatt er høsten en travel tid for oss mennesker, men kanskje vi skal ta oss tid til en liten pustepause oppi alt sammen og be om en ny start med Gud også?

Kjære Gud,

velsign høsten 2010 for oss. Hjelp oss å gjøre de riktige valgene for fremtiden vår, og hjelp oss å finne fred og tid til hverandre og til deg. Velsign menighetene i byen vår, og lær oss på nytt om kjærlighet og respekt for våre medmennesker - både kristne og ikkekristne. Takk for den vakre høsten du har skapt, og den nye starten den representerer

for så mange av oss, på alle plan.

Amen.

Perler

"Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte."

(Lukas 2,19)

Jeg som er en del av deler av mer eller mindre karismatiske kristne miljø (les det to ganger) opplever innmellom ting som oppleves som rimelig sterkt. Det kan være at jeg mener Gud minner meg om Bibelvers eller andre ting, eller generelt sterke opplevelser av Guds nærvær. Det er så herlig når dette skjer, men mer enn en gang har jeg hatt en litt ekkel bismak i munnen etterpå. Du vet når du liksom har lyst å vri deg i stolen fordi du kjenner at det der var litt dumt at du sa...

I alle fall er det sånn det kan føles, etter at jeg har bust ut med "Oi! Nå hadde jeg DEN opplevelsen folkens!". Selv om noen av de jeg sa det til kanskje ble glade på mine vegne, så har jeg ofte sittet etterpå og tenkt "Hvorfor i all verden sa jeg det?"

For hva er motivasjonen min for å fortelle det?

Min, personlige bevisste motivasjon var i begynnelsen å oppmuntre dem rundt meg, og liksom rope ut at GUD ER HER FOLKENS! RETT HER! ...etterhvert oppdaget jeg selvfølgelig at ikke alle virket like glade for å høre mitt "glade budskap", og jeg måtte gå noen runder i meg selv for å virkelig finne ut av hvorfor. Jeg kan faktisk synes at det er DRIT provoserende å se noen ha det fantastiske møtet eller opplevelsen med Gud rett foran trynet mitt når jeg ikke opplever noen verdens ting. Jeg har noen ganger tenkt at nå strekker jeg ut handa og så TAR jeg rett og slett litt av Den Hellige Ånd fra den personen som sitter ved siden av meg! Haha, det er lov å le litt :) Men det er utrolig frustrerende å ønske et møte med Gud og av en eller annen grunn ikke evne å få det til. Skjønner du? Har du følt det sånn noen ganger?

Så var det noen som sa noe om Maria her om dagen, jeg husker ikke når eller hvor eller hvem, men plutselig gikk det opp et lys for meg! Noen ganger skal man faktisk ikke dele alt mulig med alle for enhver pris!

I Lukas 2, vers 51 står det igjen: "Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte."

Det er Jesu mor Maria vi snakker om her, og det er ei dame som så og opplevde litt av hvert mens hun levde! Fra englebesøket som fortalte om babyen hun bar på, til den dramatiske fødselen, Jesus som tolvåring i tempelet og hele historien om den voksne Jesus vi kjenner så godt, til han døde bare 33 år gammel. Jeg tror med hånden på hjertet at Maria lett kunne ha fått status av alt dette, hun som var mor til ham som kunne gjøre vann til vin, få lamme til å gå, syke til å se, ha tusenvis som fulgte etter ham for å høre ham tale og kunne vekke de døde opp til live! Men Maria valgte å holde det inne, hun tok vare på det i hjertet sitt.

Poenget er, at noen ganger tror jeg Gud gir meg noen "perler" som er bare til meg. En fin opplevelse som det slettes ikke er meningen at jeg skal dele med noen andre, selv om jeg egentlig bare ønsker å oppmuntre dem. Noen ganger gir Gud en klem til deg - og BARE til deg! Herlig? Jeg synes det ;)

Kjære Gud,

takk for at du ser meg og har tid til meg, at du alltid står med åpne armer og tar imot meg. Takk for de opplevelsene og tankene du gir til oppmuntring for meg, hjelp meg å skille mellom dem og de du vil jeg skal dele med andre, slik at jeg bedre kan ta vare på de øyeblikkene jeg har alene med deg. Jeg ønsker meg flere slike stunder med deg, hjelp meg å komme på å be oftere. Velsign meg, og minn meg på å dele velsignelsen med andre.

I Jesu navn, Amen.