Da det var gått en tid, hendte det at Kain bar fram for Herren et offer av markens grøde. Abel bar også fram offer; han gav av de førstefødte lammene i saueflokken sin og av fettet på dem. Herren så med velvilje på Abel og hans offergave, men Kain og hans gave enste han ikke. Da ble Kain brennende harm og stirret ned for seg. Herren sa til Kain: «Hvorfor er du harm, og hvorfor stirrer du ned for deg? Hvordan er det? Har du godt i sinne, kan du løfte blikket. Men har du ikke godt i sinne, ligger synden på lur ved døren.
Den vil ha makt over deg, men du skal være herre over den.»
1 Mosebok 4, 3-7
Den vil ha makt over deg, men du skal være herre over den.»
1 Mosebok 4, 3-7
De fleste har nok hørt historien om Kain og Abel, de to sønnene til Adam og Eva og det første drapet i Bibelen: Kain dreper sin egen bror. Ganske dramatisk! Men jeg skal ikke skrive noe om mord her (jeg går ut fra at de fleste forstår logikken i å ikke drepe noen, kristen eller ikke), men en ganske annen tråd som plutselig slo meg midt under et møte her på mandag.
Det har seg nemlig slik at jeg for tiden er del av et miljø hvor det er ganske vanlig med relativt fysiske manifestasjoner av Guds nærvær. Det vil si at mange opplever å få små eller store rykninger i kroppen (kan se litt ut som ticks), noen blir liggende på gulvet og skjelve, noen ler ukontrollert, noen roper - ja, det skjer en hel del. Noe har jeg opplevd selv i større eller mindre grad, noe forstår jeg ikke, noe gjør meg redd - og noe gjør meg faktisk sjalu!
Nettopp fordi det synes så godt utenpå enkelte at "nå snakker han/hun med Gud", så kjenner jeg at det ikke alltid vekker så gode følelser i meg selv om jeg selvfølgelig ønsker å være glad på vedkommendes vegne. Jeg VIL jo at folk skal ha et godt forhold til Gud, og hvis Gud vil bruke sånne metoder for å vise oss at Han er her, da er det sånn det er. Men...så kommer men'et (eller, det er to "men", men jeg kan jo ikke skrive "så kommer mennene"...hihi) :
Sjalusi
Når noen har en opplevelse av/med Gud som synes utenpå dem, hender det ganske ofte at jeg blir sjalu. Nå trenger ikke sjalusi å være bare negativt, å se noe fint og ønske seg det samme kan være en god ting, i alle fall når det gjelder Gud. Gud vil jo at vi skal strekke oss etter Ham, Han blir bare glad når vi sier "Det vil jeg også! La meg komme nærmere!"
Men når sjalusien strekker seg lenger, og sier "Hva har han/hun gjort som er så fantastisk da? Jeg fortjener/trenger det mer enn ham/henne!" - da er vi på tynn is folkens. Og ja, jeg er ikke stolt av det, men sånne tanker streifer meg innimellom. Jeg kan tenke at den personen har et sååå fantastisk liv med så mange møter med Gud at nå er det liksom min tur, eller kanskje jeg vet (eller tror jeg vet) noe om vedkommende som gjør at jeg rett og slett tenker at de ikke fortjener det - ihvertfall ikke mer enn meg!
Jeg kan også finne på å bli sint på folk jeg egentlig holder høyt som forbilder, selv om jeg etterhvert har lært meg å gjenkjenne det som en slags sorg eller kanskje til og med skam over at jeg ikke føler at mitt eget liv strekker til i forhold til deres.
Bibelen sier at Kain ble "brennende harm, og stirret ned for seg", og i min Amplified Bible står det at "...he looked sad and depressed" - og kanskje følte Kain på noe av det siste her om sjalusi. Han så at Abel ga et offer som Gud likte, samtidig som Gud ikke ville ha offeret fra ham selv. Men det som er så vannvittig her, det er faktisk helt sinnsykt fantastisk - og jeg kan ikke fatte og begripe at Kain tydeligvis overså det totalt - det er at Gud snakket til ham likevel! Det er bare helt helt utrolig!
Eller (min kreative oversettelse): "Gutten min, barnet mitt - jeg ser at du er sint og jeg skjønner det godt, for du gjorde ikke som jeg sa og jeg måtte reagere. Men du har alltid en ny sjanse hos meg, bare stå imot sinnet og at du føler deg såret - prøv igjen! Mestre sinnet ditt, og kom tilbake til meg!"
Kan du tenke deg; Kain ofrer til Gud, og det er veldig tydelig at Gud ikke vil ha det offeret - men det betyr ikke at Gud snur ryggen til ham! Likevel blir Kain så full av sorg og skam og sjalusi at han dreper sin egen bror! Han speilet sitt offer i Abels offer - sitt liv i Abels liv - og så at det ikke var likt, ikke var godt nok, og det knuste ham helt.
Denne historien om Kain er bare noe av det villeste jeg har lest, for det slutter ikke her skjønner du! Etter at Kain har drept Abel snakker Gud til ham igjen! Og ikke nok med det - når det går opp for Kain hva han har gjort er han sikker på at nå, nå blir han selv slått ihjel - men Gud "...satte et merke på Kain for at ingen som møtte ham, skulle drepe ham." Gud elsket Kain likevel. Men etter dette blir det ganske trist, for det står at Kain "drog bort fra Herren", dvs. han flyttet til et annet land og jeg antar at han på et vis vendte seg bort fra Gud. Her kommer jeg litt til kort, men jeg tenker at Gud var fylt av sorg da han straffet Kain og sa at han skulle være hjemløs og fredløs på jorden (1. mos 4, 12) ettersom han faktisk satte sin beskyttelse over ham i tillegg. Det er kanske å strekke strikken litt langt, men når man gir et barn husarrest er det kanskje fordi man er så sint og såret at barnet på et vis må straffes for å skjønnne at dette var galt - men samtidig innenfor trygge rammer. Kanskje det kan sammenlignes?
Du er god nok
Det er noe jeg må si til meg selv ganske ofte. Jeg er god nok for Gud. Det er når jeg husker på det at jeg greier å legge bort den bitre "Kain-sjalusien", og heller tenke at nå har jeg noe å strekke meg etter enn å bli sur og tenke onde tanker om personen jeg blir sjalu på. For i dag tror jeg neppe så mange av oss står veldig i fare for å begynne å slå ihjel våre menighetsbrødre og -søstre i sjalusi, men vi kan risikere å slå ihjel oss selv, åndelig og mentalt. For det som er viktig, kanskje aller viktigst å huske når det gjelder Gud, er dette:
Du er god nok.
Gud elsker deg, uansett.
Det er ikke noe du kan gjøre fra eller til for at Gud skal elske deg mer eller mindre.
Du får alltid en ny sjanse hos Gud (se bare lignelsen om den fortapte sønn!)
Gud vil gjerne at du snakker med Ham og ber om hjelp til å gjøre ting anneledes, selv om du føler at du ikke akkurat går på "den smale sti" for tiden.
Guds nåde varer evig, det er alltid tilgivelse å få.
Du er god nok.
Du er god nok.
Du er god nok.
DU ER GOD NOK!
Det har seg nemlig slik at jeg for tiden er del av et miljø hvor det er ganske vanlig med relativt fysiske manifestasjoner av Guds nærvær. Det vil si at mange opplever å få små eller store rykninger i kroppen (kan se litt ut som ticks), noen blir liggende på gulvet og skjelve, noen ler ukontrollert, noen roper - ja, det skjer en hel del. Noe har jeg opplevd selv i større eller mindre grad, noe forstår jeg ikke, noe gjør meg redd - og noe gjør meg faktisk sjalu!
Nettopp fordi det synes så godt utenpå enkelte at "nå snakker han/hun med Gud", så kjenner jeg at det ikke alltid vekker så gode følelser i meg selv om jeg selvfølgelig ønsker å være glad på vedkommendes vegne. Jeg VIL jo at folk skal ha et godt forhold til Gud, og hvis Gud vil bruke sånne metoder for å vise oss at Han er her, da er det sånn det er. Men...så kommer men'et (eller, det er to "men", men jeg kan jo ikke skrive "så kommer mennene"...hihi) :
Sjalusi
Når noen har en opplevelse av/med Gud som synes utenpå dem, hender det ganske ofte at jeg blir sjalu. Nå trenger ikke sjalusi å være bare negativt, å se noe fint og ønske seg det samme kan være en god ting, i alle fall når det gjelder Gud. Gud vil jo at vi skal strekke oss etter Ham, Han blir bare glad når vi sier "Det vil jeg også! La meg komme nærmere!"
Men når sjalusien strekker seg lenger, og sier "Hva har han/hun gjort som er så fantastisk da? Jeg fortjener/trenger det mer enn ham/henne!" - da er vi på tynn is folkens. Og ja, jeg er ikke stolt av det, men sånne tanker streifer meg innimellom. Jeg kan tenke at den personen har et sååå fantastisk liv med så mange møter med Gud at nå er det liksom min tur, eller kanskje jeg vet (eller tror jeg vet) noe om vedkommende som gjør at jeg rett og slett tenker at de ikke fortjener det - ihvertfall ikke mer enn meg!
Jeg kan også finne på å bli sint på folk jeg egentlig holder høyt som forbilder, selv om jeg etterhvert har lært meg å gjenkjenne det som en slags sorg eller kanskje til og med skam over at jeg ikke føler at mitt eget liv strekker til i forhold til deres.
Bibelen sier at Kain ble "brennende harm, og stirret ned for seg", og i min Amplified Bible står det at "...he looked sad and depressed" - og kanskje følte Kain på noe av det siste her om sjalusi. Han så at Abel ga et offer som Gud likte, samtidig som Gud ikke ville ha offeret fra ham selv. Men det som er så vannvittig her, det er faktisk helt sinnsykt fantastisk - og jeg kan ikke fatte og begripe at Kain tydeligvis overså det totalt - det er at Gud snakket til ham likevel! Det er bare helt helt utrolig!
«Why are you angry? And why do you look sad and depressed and dejected? If you do well, will you not be accepted? And if you do not do well, sin crouches at your door; its desire is for you, but you must master it.»
(Amplified Bible)
(Amplified Bible)
Eller (min kreative oversettelse): "Gutten min, barnet mitt - jeg ser at du er sint og jeg skjønner det godt, for du gjorde ikke som jeg sa og jeg måtte reagere. Men du har alltid en ny sjanse hos meg, bare stå imot sinnet og at du føler deg såret - prøv igjen! Mestre sinnet ditt, og kom tilbake til meg!"
Kan du tenke deg; Kain ofrer til Gud, og det er veldig tydelig at Gud ikke vil ha det offeret - men det betyr ikke at Gud snur ryggen til ham! Likevel blir Kain så full av sorg og skam og sjalusi at han dreper sin egen bror! Han speilet sitt offer i Abels offer - sitt liv i Abels liv - og så at det ikke var likt, ikke var godt nok, og det knuste ham helt.
Denne historien om Kain er bare noe av det villeste jeg har lest, for det slutter ikke her skjønner du! Etter at Kain har drept Abel snakker Gud til ham igjen! Og ikke nok med det - når det går opp for Kain hva han har gjort er han sikker på at nå, nå blir han selv slått ihjel - men Gud "...satte et merke på Kain for at ingen som møtte ham, skulle drepe ham." Gud elsket Kain likevel. Men etter dette blir det ganske trist, for det står at Kain "drog bort fra Herren", dvs. han flyttet til et annet land og jeg antar at han på et vis vendte seg bort fra Gud. Her kommer jeg litt til kort, men jeg tenker at Gud var fylt av sorg da han straffet Kain og sa at han skulle være hjemløs og fredløs på jorden (1. mos 4, 12) ettersom han faktisk satte sin beskyttelse over ham i tillegg. Det er kanske å strekke strikken litt langt, men når man gir et barn husarrest er det kanskje fordi man er så sint og såret at barnet på et vis må straffes for å skjønnne at dette var galt - men samtidig innenfor trygge rammer. Kanskje det kan sammenlignes?
Du er god nok
Det er noe jeg må si til meg selv ganske ofte. Jeg er god nok for Gud. Det er når jeg husker på det at jeg greier å legge bort den bitre "Kain-sjalusien", og heller tenke at nå har jeg noe å strekke meg etter enn å bli sur og tenke onde tanker om personen jeg blir sjalu på. For i dag tror jeg neppe så mange av oss står veldig i fare for å begynne å slå ihjel våre menighetsbrødre og -søstre i sjalusi, men vi kan risikere å slå ihjel oss selv, åndelig og mentalt. For det som er viktig, kanskje aller viktigst å huske når det gjelder Gud, er dette:
Du er god nok.
Gud elsker deg, uansett.
Det er ikke noe du kan gjøre fra eller til for at Gud skal elske deg mer eller mindre.
Du får alltid en ny sjanse hos Gud (se bare lignelsen om den fortapte sønn!)
Gud vil gjerne at du snakker med Ham og ber om hjelp til å gjøre ting anneledes, selv om du føler at du ikke akkurat går på "den smale sti" for tiden.
Guds nåde varer evig, det er alltid tilgivelse å få.
Du er god nok.
Du er god nok.
Du er god nok.
DU ER GOD NOK!
