Snublet over en blogg i dag, om en norsk dame som bor i Jerusalem og jobber for Den Evangelisk Lutherske Frikirke i Norge. En stund siden hennes siste blogginnlegg, men her står det mye interessant og til ettertanke. Sjekk ut bloggen her!
PS! Det kommer enda en oppfølger til de to forrige trådene, når jeg bare får tid :)
Thursday, March 25, 2010
Monday, March 22, 2010
Himmel, sjokolade og helvete (Del 2)
Jeg fikk en kommentar til det forrige innlegget som jeg plutselig brukte masse plass på å svare på...tar det her isteden =)
Spørsmål:
Æ tror at Gud e like glad i alle og at alle kommer til himmelen. Den "For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn den enbårne.." tolker æ som at han sendte Jesus ned til alle, både dem som tror og dem som ikke tror.. eller dem som tror litt. Hadde det heta ".. at han gav sin sønn til kun de kristne..", så kunne æ trodd annerledes.. men.. e det helt på bærtur å tro nåkka sånt?!
Forsøk på svar:
Du er ikke på bærtur, det er veldig vanlig å tenke sånn. Hvordan kan det være mulig at Gud som elsker oss alle så høyt - og like høyt - en dag skal snu ryggen til en stor del av menneskeheten? Venner, familie, ektefelle - barn? Vel, jeg synes også dette er vanskelig, og leter ofte etter "smutthull". Et eller annet som sier at alle får en ny sjanse! Jeg har funnet ett og annet i Bibelen som, når jeg leser det i denne konteksten, kan tyde på at det er en slags "siste sjanse". Men det er nok ikke noe jeg kan slå i bordet med og si at "sånn er det", fordi det vet jeg rett og slett ikke. (Merk: Når jeg sier vet, mener jeg i forhold til hva Bibelen sier.)
Faktisk er det et friskt innspill dette, fordi de debattene jeg har hatt om dette temaet tidligere har dreid seg om "Jammen hvis man bare er snill så kommer man til himmelen...!" Det er godt å få satt ord på spørsmål, selv om de er så vanskelige som det jeg leser ut av kommentaren i forrige innlegg: "Jammen, Gud elsker jo hele verden og vil vel ikke miste en eneste av oss?"
Det er hele verset. Og jeg tror nok det er viktig å lese hele verset, for du har rett i at Jesus ble gitt til hele verden. Men hvorfor?
Jeg skal ikke begi meg ut på noen arvesyndsdebatt, men uansett er vi som mennesker latent egoistiske og opptatt av vår egen overlevelse. Vi tenker stygge tanker om hverandre, vi er bitre, vi vil ha hevn; vi er slemme med hverandre, rett og slett! Jødene måtte og må ofre til Gud for å få tilgivelse for syndene sine. Jeg har hørt at en gang i året (påske) sender de jødiske prestene i Jerusalem et lam ut i ørkenen, og sier noe sånt som at "Der løper syndene våre". Jesus ble det endelige offeret i denne synde-ofre-synde-ofre-runddansen. Heldigvis! Og det gjorde han for verden, men jeg må altså tro det for at det skal gjelde for meg.
Et litt banalt eksempel: Som barn prøve pappa alltid å få lørdagsgodteri av oss...enten tryglet og ba og styrte han på til vi fikk så medlidenhet med stakkars pappa at han fikk noe, eller så prøvde han å kjøpslå med oss. Får jeg din 100 g. sjokolade skal du få en 200 g. plate av meg senere i dag når jeg skal i butikken! Håh...se for deg min fortvilelse når det viste seg at lillesøster kunne håve inn når kvelden kom, mens jeg som hadde nektet å gi ham noe ikke fikk noen ting... Streng far! (Som lærte meg at man kan stole på pappa...hahaha XD )
Altså, hvis jeg hadde trodd på pappa, så hadde jeg fått dobbelt så mye sjokolade tilbake senere. Men jeg trodde ham ikke, og gikk glipp av gevinsten.
Her finner vi lignelsen om han som hadde mistet en sau, og som blir så glad for å finne igjen det ene stakkars lammet at han sier det til alle naboene! Lignelsen om hun som mistet en pitteliten mynt, og vasket hele huset sitt for å finne den! Men så den aller viktigste lignelsen om hva Gud tenker om oss mennesker: Lignelsen om den bortkomne sønnen.
Gud fordømmer aldri et menneske som lever her på jorda. Han sier aldri "Han der blir nok aldri kristen, glem ham!" eller "Hun der er så full av dritt at hun vil jeg ikke ha noe med å gjøre!". Han står ALLTID og speider etter deg, han står med åpne armer og er ALLTID klar til at du skal komme hjem! Det er alltid en ny sjanse hos Gud! (I alle fall mens vi fortsatt lever, det er HELT sikkert! Garantert!) Og en ny. Og en ny. Og enda en. Og enda en. Og...ja, du skjønner tegninga =)
Så tilbake til spørsmålet; Jo, Gud elsker alle. Men hvis man leser Bibelen skjønner man at dette med Jesus er noe mer, og at det er en grunn til at han kom. Han døde for oss som et endelig offer for syndene våre (mot hverandre, oss selv, og Gud), for å minske avstanden mellom mennesket og Gud. Og han har altså sakt at
Det er ikke til å komme utenom.
Jeg vet at dette gjør det vanskelig for mange å tro på Jesus, det er enklere å forholde seg til en Gud som elsker meg uansett om jeg egentlig føler at jeg tror eller ikke, og nettopp derfor aldri kommer til å kreve meg til ansvar.
Det kan jo hende det er sånn? Men jeg tror ikke det, og Bibelen sier ikke det - jeg finner visshet i min tro, og unner alle å få fred med sitt forhold (eller ikke-forhold) til Gud og Jesus. Men døra til den Gud som Jesus beskriver står alltid åpen, om noen skulle ombestemme seg!
Spørsmål:
Æ tror at Gud e like glad i alle og at alle kommer til himmelen. Den "For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn den enbårne.." tolker æ som at han sendte Jesus ned til alle, både dem som tror og dem som ikke tror.. eller dem som tror litt. Hadde det heta ".. at han gav sin sønn til kun de kristne..", så kunne æ trodd annerledes.. men.. e det helt på bærtur å tro nåkka sånt?!
Forsøk på svar:
Du er ikke på bærtur, det er veldig vanlig å tenke sånn. Hvordan kan det være mulig at Gud som elsker oss alle så høyt - og like høyt - en dag skal snu ryggen til en stor del av menneskeheten? Venner, familie, ektefelle - barn? Vel, jeg synes også dette er vanskelig, og leter ofte etter "smutthull". Et eller annet som sier at alle får en ny sjanse! Jeg har funnet ett og annet i Bibelen som, når jeg leser det i denne konteksten, kan tyde på at det er en slags "siste sjanse". Men det er nok ikke noe jeg kan slå i bordet med og si at "sånn er det", fordi det vet jeg rett og slett ikke. (Merk: Når jeg sier vet, mener jeg i forhold til hva Bibelen sier.)
Faktisk er det et friskt innspill dette, fordi de debattene jeg har hatt om dette temaet tidligere har dreid seg om "Jammen hvis man bare er snill så kommer man til himmelen...!" Det er godt å få satt ord på spørsmål, selv om de er så vanskelige som det jeg leser ut av kommentaren i forrige innlegg: "Jammen, Gud elsker jo hele verden og vil vel ikke miste en eneste av oss?"
For så høyt har Gud elsket verden,
at han ga sin Sønn, den enbårne,
for at hver den som tror på ham,
ikke skal gå fortapt,
men ha evig liv.
(Joh.3,16)
at han ga sin Sønn, den enbårne,
for at hver den som tror på ham,
ikke skal gå fortapt,
men ha evig liv.
(Joh.3,16)
Det er hele verset. Og jeg tror nok det er viktig å lese hele verset, for du har rett i at Jesus ble gitt til hele verden. Men hvorfor?
Jeg skal ikke begi meg ut på noen arvesyndsdebatt, men uansett er vi som mennesker latent egoistiske og opptatt av vår egen overlevelse. Vi tenker stygge tanker om hverandre, vi er bitre, vi vil ha hevn; vi er slemme med hverandre, rett og slett! Jødene måtte og må ofre til Gud for å få tilgivelse for syndene sine. Jeg har hørt at en gang i året (påske) sender de jødiske prestene i Jerusalem et lam ut i ørkenen, og sier noe sånt som at "Der løper syndene våre". Jesus ble det endelige offeret i denne synde-ofre-synde-ofre-runddansen. Heldigvis! Og det gjorde han for verden, men jeg må altså tro det for at det skal gjelde for meg.
Et litt banalt eksempel: Som barn prøve pappa alltid å få lørdagsgodteri av oss...enten tryglet og ba og styrte han på til vi fikk så medlidenhet med stakkars pappa at han fikk noe, eller så prøvde han å kjøpslå med oss. Får jeg din 100 g. sjokolade skal du få en 200 g. plate av meg senere i dag når jeg skal i butikken! Håh...se for deg min fortvilelse når det viste seg at lillesøster kunne håve inn når kvelden kom, mens jeg som hadde nektet å gi ham noe ikke fikk noen ting... Streng far! (Som lærte meg at man kan stole på pappa...hahaha XD )
Altså, hvis jeg hadde trodd på pappa, så hadde jeg fått dobbelt så mye sjokolade tilbake senere. Men jeg trodde ham ikke, og gikk glipp av gevinsten.
Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle som Gud har skapt!
Den som tror og blir døpt, skal bli frelst.
Men den som ikke tror, skal bli fordømt.
(Mark. 16, 15)
Dette er det igjen Jesus som sier. Heldigvis betyr ikke det siste der at den som ikke er kristen akkurat NUH I DETTE ØYEBLIKK skal brenne i helvete og alt det der... Vi har nemlig hele kapittel 15 i evangeliet etter Lukas til å forklare oss det der! Og HALELUJA! for det! :DDen som tror og blir døpt, skal bli frelst.
Men den som ikke tror, skal bli fordømt.
(Mark. 16, 15)
Her finner vi lignelsen om han som hadde mistet en sau, og som blir så glad for å finne igjen det ene stakkars lammet at han sier det til alle naboene! Lignelsen om hun som mistet en pitteliten mynt, og vasket hele huset sitt for å finne den! Men så den aller viktigste lignelsen om hva Gud tenker om oss mennesker: Lignelsen om den bortkomne sønnen.
Gud fordømmer aldri et menneske som lever her på jorda. Han sier aldri "Han der blir nok aldri kristen, glem ham!" eller "Hun der er så full av dritt at hun vil jeg ikke ha noe med å gjøre!". Han står ALLTID og speider etter deg, han står med åpne armer og er ALLTID klar til at du skal komme hjem! Det er alltid en ny sjanse hos Gud! (I alle fall mens vi fortsatt lever, det er HELT sikkert! Garantert!) Og en ny. Og en ny. Og enda en. Og enda en. Og...ja, du skjønner tegninga =)
Så tilbake til spørsmålet; Jo, Gud elsker alle. Men hvis man leser Bibelen skjønner man at dette med Jesus er noe mer, og at det er en grunn til at han kom. Han døde for oss som et endelig offer for syndene våre (mot hverandre, oss selv, og Gud), for å minske avstanden mellom mennesket og Gud. Og han har altså sakt at
«Jeg er veien, sannheten og livet.
Ingen kommer til Far uten ved meg.
(Johannes 14,6)
Ingen kommer til Far uten ved meg.
(Johannes 14,6)
Det er ikke til å komme utenom.
Jeg vet at dette gjør det vanskelig for mange å tro på Jesus, det er enklere å forholde seg til en Gud som elsker meg uansett om jeg egentlig føler at jeg tror eller ikke, og nettopp derfor aldri kommer til å kreve meg til ansvar.
Det kan jo hende det er sånn? Men jeg tror ikke det, og Bibelen sier ikke det - jeg finner visshet i min tro, og unner alle å få fred med sitt forhold (eller ikke-forhold) til Gud og Jesus. Men døra til den Gud som Jesus beskriver står alltid åpen, om noen skulle ombestemme seg!
Sunday, March 21, 2010
Himmel, vafler og helvete.
Jess, da har noen fantastiske mennesker som kaller seg kristne vært ute og slengt med troen sin igjen. Og det er da herlig, hvem av oss kunne vel ikke tenkt oss at et vilt fremmed menneske hadde tilbudt seg å stå ved familiens side og sikre den siste reis inn til himmelen ved dødsleiet til noen du er glad i? Vel...ikke på denne måten i alle fall!
Kristne helbredere sa de kunne gjøre Steinar Lem frisk,
Harde ord! Kan du gjette hva som er rett og ikke?
Du kan bli frisk, hvis du lar deg frelse.
....NOOOT! som en rar fyr sa i en film en gang. Frelse er på ingen måte en kriterium for å bli helbredet, hvor i all verden tar de dette fra? Det er jo hyggelig når en kristen blir frisk, for all del, men hvaiallverden da? Gud er litt som mammaen som steker vafler og deler ut til ALLE ungene i nabolaget gjennom kjøkkenvinduet nemlig. Og den mammaen driter da i om du bor i det huset eller ikke!
Jeg har sett og hørt om kristne som har blitt helbredet, og kristne som ikke har blitt helbredet (inkludert meg selv). Jeg har også venner som ikke er kristne som likevel roper til Gud i sin nød, uten å føle at de får svar. Og i det siste har jeg hørt en del om folk som ikke er kristne som blir helbredet, noen selv om de motsetter seg det kraftig også!
Jeg vet ikke hvordan Gud bestemmer hvem som skal helbredes for hva, det er et spørsmål som gnager ganske hardt innimellom må jeg innrømme. Men det som er HELT SIKKERT, det er at Jesus ALDRI har sagt at man må være frelst for at Gud skal helbrede!!
Ikke EN gang spør Jesus "Så du vil bli frisk du ja, da må du først svare riktig på dette spørsmålet...er du FRELST!?" ... Et søk på bibelen.no på gir 39 treff for "helbredet", og bare se på hva som står!
Kristne helbredere sa de kunne gjøre Steinar Lem frisk,
hvis han lot seg frelse. Hvis ikke ville han brenne i helvete.
(Dagbladet 20.03.10. Artikkel her.)
Harde ord! Kan du gjette hva som er rett og ikke?Du kan bli frisk, hvis du lar deg frelse.
....NOOOT! som en rar fyr sa i en film en gang. Frelse er på ingen måte en kriterium for å bli helbredet, hvor i all verden tar de dette fra? Det er jo hyggelig når en kristen blir frisk, for all del, men hvaiallverden da? Gud er litt som mammaen som steker vafler og deler ut til ALLE ungene i nabolaget gjennom kjøkkenvinduet nemlig. Og den mammaen driter da i om du bor i det huset eller ikke!
Jeg har sett og hørt om kristne som har blitt helbredet, og kristne som ikke har blitt helbredet (inkludert meg selv). Jeg har også venner som ikke er kristne som likevel roper til Gud i sin nød, uten å føle at de får svar. Og i det siste har jeg hørt en del om folk som ikke er kristne som blir helbredet, noen selv om de motsetter seg det kraftig også!
Jeg vet ikke hvordan Gud bestemmer hvem som skal helbredes for hva, det er et spørsmål som gnager ganske hardt innimellom må jeg innrømme. Men det som er HELT SIKKERT, det er at Jesus ALDRI har sagt at man må være frelst for at Gud skal helbrede!!
Ikke EN gang spør Jesus "Så du vil bli frisk du ja, da må du først svare riktig på dette spørsmålet...er du FRELST!?" ... Et søk på bibelen.no på gir 39 treff for "helbredet", og bare se på hva som står!
Hele byen var samlet utenfor døren.
Han helbredet mange som led av forskjellige sykdommer...
(Markus 1, 34)
...For han helbredet mange, så alle som hadde plager,
trengte seg fram for å røre ved ham... (Markus 3,10)
I mellomtiden: Jeg håper jeg ser deg i himmelen! :)Han helbredet mange som led av forskjellige sykdommer...
(Markus 1, 34)
...For han helbredet mange, så alle som hadde plager,
trengte seg fram for å røre ved ham... (Markus 3,10)
Er det ikke helt fantastisk? Det var så mange mennesker som trengte seg på, og det står INGENTING! om at Jesus trakk seg tilbake og ristet på hodet - jeg nekter å tro at alle disse menneskene som møtte opp med sine syke familiemedlemmer var kristne, men de øynet en mulighet for å bli kvitt sykdommen! Hvem ville vel ikke grepet en slik sjanse? De kom jo bare for å få ta på Jesus, de trengte ikke snakke med ham i det hele tatt! Nei, kom og få vafler sier nå jeg. Om du blir helbredet eller ikke vet ikke jeg, men det er jo lov å be!
Bli frelst, eller brenn i helvete.
Nåvel, denne er litt vanskeligere. Eller, egentlig ikke i det hele tatt - jeg vet jo svaret så inderlig godt - men det er vanskelig å snakke om. Jeg kan jo ta det lette først da:
Bli frelst, eller brenn i helvete.
Nåvel, denne er litt vanskeligere. Eller, egentlig ikke i det hele tatt - jeg vet jo svaret så inderlig godt - men det er vanskelig å snakke om. Jeg kan jo ta det lette først da:
Jesus sier:
«Jeg er veien, sannheten og livet.
Ingen kommer til Far uten ved meg.
(Johannes 14,6)
«Jeg er veien, sannheten og livet.
Ingen kommer til Far uten ved meg.
(Johannes 14,6)
Enkelt og greit, ikke sant? Det spiller ingen rolle hvor snill du er eller har vært eller har lyst til å være, er det ikke herlig? Tror jeg på Jesus, er veien fri! Nå forutsetter jo dette at man tror på litt av hvert, men det er en utrolig lettelse for meg altså - å vite at jeg er frikjøpt, jeg har fått gullbilletten! - og en dag skal jeg hjem. Jess!
Ja, det var det fine. Og så kommer det kjipe. Og det er igrunn veldig kjipt, og jeg personlig er i tillegg veldig usikker på hele det opplegget der akkurat nå, men det er nå en gang sånn at enten så har man billetten, eller så har man den ikke. Og de som ikke har den, vel, de får ikke være med. Det der er det veldig få som liker å høre...ikke jeg heller for å være helt ærlig. Det er veldig mange mennesker her i verden jeg er veldig glad i, som (såvidt jeg vet) ikke har billetten på innerlomma akkurat nå. Det er vondt og trist å tenke på for meg som gleder meg så inderlig til himmelen! Og så er det dette med å dømme da..."Bli frelst eller brenn i helvete!" liksom. Det er så utrolig vanskelig altså!
Alt jeg vet er dette:
Det er det Jesus sier! Fordøm ikke! Da jeg gikk på NTNU og hadde det elskede faget ex.phil (...) lærte jeg et nytt ord: for-dom. Betydningen er til forveksling lik ordet "fordom", men det uttrykker (slik jeg husker det) en mye sterkere grad av "forhåndsdømming". Gud er grei sånn, han ser ikke på én hendelse i livet ditt og tenker at "Jaha, hun der blir sikkert kriminell etterhvert...strykes fra lista!" Jesus sier at Gud ikke vil at vi skal drive med forhåndsdømming, vi skal gi hverandre sjanser! I de små ting, og i de store tingene...
Kort oppsummert: Jesus er veien, sannheten og livet, og ingen kan komme til Gud uten ved ham. (Du kan gjerne være snill og hyggelig som dagen er lang uten å tro på Jesus, men da får du finne på noe annet lurt å kalle deg enn kristen.) Jeg kan fortelle deg det, og det er naturligvis implisert at det nødvendigvis ligger en annen skjebne der for dem som da ikke tror at Jesus er veien, sannheten og livet - men det skal jeg drite i, det er opp til Gud.
Ja, det var det fine. Og så kommer det kjipe. Og det er igrunn veldig kjipt, og jeg personlig er i tillegg veldig usikker på hele det opplegget der akkurat nå, men det er nå en gang sånn at enten så har man billetten, eller så har man den ikke. Og de som ikke har den, vel, de får ikke være med. Det der er det veldig få som liker å høre...ikke jeg heller for å være helt ærlig. Det er veldig mange mennesker her i verden jeg er veldig glad i, som (såvidt jeg vet) ikke har billetten på innerlomma akkurat nå. Det er vondt og trist å tenke på for meg som gleder meg så inderlig til himmelen! Og så er det dette med å dømme da..."Bli frelst eller brenn i helvete!" liksom. Det er så utrolig vanskelig altså!
Alt jeg vet er dette:
Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt.
Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt.
Ettergi, så skal dere få ettergitt.
Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt,
skal dere få i fanget.
For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp for dere.
(Lukas 6, 37)
Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt.
Ettergi, så skal dere få ettergitt.
Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt,
skal dere få i fanget.
For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp for dere.
(Lukas 6, 37)
Det er det Jesus sier! Fordøm ikke! Da jeg gikk på NTNU og hadde det elskede faget ex.phil (...) lærte jeg et nytt ord: for-dom. Betydningen er til forveksling lik ordet "fordom", men det uttrykker (slik jeg husker det) en mye sterkere grad av "forhåndsdømming". Gud er grei sånn, han ser ikke på én hendelse i livet ditt og tenker at "Jaha, hun der blir sikkert kriminell etterhvert...strykes fra lista!" Jesus sier at Gud ikke vil at vi skal drive med forhåndsdømming, vi skal gi hverandre sjanser! I de små ting, og i de store tingene...
Kort oppsummert: Jesus er veien, sannheten og livet, og ingen kan komme til Gud uten ved ham. (Du kan gjerne være snill og hyggelig som dagen er lang uten å tro på Jesus, men da får du finne på noe annet lurt å kalle deg enn kristen.) Jeg kan fortelle deg det, og det er naturligvis implisert at det nødvendigvis ligger en annen skjebne der for dem som da ikke tror at Jesus er veien, sannheten og livet - men det skal jeg drite i, det er opp til Gud.
Tuesday, March 9, 2010
Snikende Arroganse
Oi, skal hun si noe om slemme dumme kristne som slår ikkekristne i hodet med Bibelen? Nei. Hun skal si noe om noen uvitende, noen veldig slemme og spesielt en veldig flau kristen som slår andre kristne i hodet med det vi som har vært kristne en stund liker å kalle "åndelighet".
Nå er det en stund siden jeg fikk det lille sparket bak når det gjelder akkurat dette, så jeg har hatt god tid til å tenke meg om. Det er ikke dermed sagt at dette kommer til å høres så veldig lurt ut, men kanskje får du også en liten vekker sånn som jeg har gjort.
På den ene siden har du altså kristne som tror de er bedre enn de ikkekristne. Det vet vi alle at er både feil og dumt, så det gidder jeg ikke skrive mer om (akkurat nå). På den andre siden har vi imidlertid noe som er mye, mye verre: kristne som tror de er bedre enn andre kristne!
Det kan for eksempel være fordi man mener at man har en viktig posisjon i menigheten, man føler at man har viktigere og større gaver (velsignelser, nådegaver/"evner"...etc) enn andre, eller kanskje man til og med mener at man lever "riktigere" og nærmere Gud enn andre. Eller noe annet som gir grobunn for å tenke at "Å helledussen så hellig JEG er og det håper jeg ALLE ser hvis ikke skal jeg nok fortelle dem det siden det er så synd på dem som ikke er så hellige som JEG!"
Som du skjønner er den type arroganse jeg snakker om er ikke nødvendigvis en type som gjør at man isolerer seg fra de "mindre verdige" og blir gående med nesa i sky og føle seg bedre, men en mye skumlere type arroganse som kommer snikende stille og forsiktig uten at man vet det og plutselig sitter man der og tenker "Shit...hva sa jeg nå?"
Jeg innrømmer glatt at jeg ønsker å være en type kristen det formelig skinner av, jeg vil være sånn at folk stopper på gata og må tenke seg om når jeg går forbi fordi de kjenner at Gud er i nærheten! Jeg koser meg med å snik-be for tilfeldige folk på gata eller toget, og jeg kan kjenne at det brenner i hjertet når jeg får høre, snakke om eller være med på noe jeg kjenner at Gud står bak!
Og her kommer mitt problem; jeg må av og til ta et oppgjør med meg selv om dette dreier seg om meg eller Gud.
Jeg tenker på Paulus og Barnabas i Lystra, som ble sammenlignet med greske guder og nært tilbedt som det også! De gjorde heldigvis det rette da byfolket samlet seg ved Zevs-tempelet for å feire at "Gudene [Zevs og Hermes, min anm.] er blitt som mennesker og er kommet ned til oss". Men da apostlene Barnabas og Paulus hørte det, flerret de kappene sine, løp fram i mengden og ropte: «Hva er det dere finner på? Vi er jo alminnelige mennesker akkurat som dere. (Apg. 14, 8-20)
Ikke at jeg har behov for å bli mistatt for å være en gresk gud, men dette vil jeg lære noe av i forhold til de situasjonene hvor jeg føler meg "spesielt berørt" og kanskje opphøyer meg selv til noe som ikke er helt sunt. Neste gang jeg kjenner at trangen til å "opplyse" mine medkristne om mine åndelige opplevelser kommer snikende i form av et behov for å opphøye meg selv - istedenfor å oppmuntre eller forkynne - da skal jeg huske at jeg er et alminnelig menneske, og jeg har ingen enerett på åndelighet. Heldigvis.
Nå er det en stund siden jeg fikk det lille sparket bak når det gjelder akkurat dette, så jeg har hatt god tid til å tenke meg om. Det er ikke dermed sagt at dette kommer til å høres så veldig lurt ut, men kanskje får du også en liten vekker sånn som jeg har gjort.
På den ene siden har du altså kristne som tror de er bedre enn de ikkekristne. Det vet vi alle at er både feil og dumt, så det gidder jeg ikke skrive mer om (akkurat nå). På den andre siden har vi imidlertid noe som er mye, mye verre: kristne som tror de er bedre enn andre kristne!
Det kan for eksempel være fordi man mener at man har en viktig posisjon i menigheten, man føler at man har viktigere og større gaver (velsignelser, nådegaver/"evner"...etc) enn andre, eller kanskje man til og med mener at man lever "riktigere" og nærmere Gud enn andre. Eller noe annet som gir grobunn for å tenke at "Å helledussen så hellig JEG er og det håper jeg ALLE ser hvis ikke skal jeg nok fortelle dem det siden det er så synd på dem som ikke er så hellige som JEG!"
Som du skjønner er den type arroganse jeg snakker om er ikke nødvendigvis en type som gjør at man isolerer seg fra de "mindre verdige" og blir gående med nesa i sky og føle seg bedre, men en mye skumlere type arroganse som kommer snikende stille og forsiktig uten at man vet det og plutselig sitter man der og tenker "Shit...hva sa jeg nå?"
Jeg innrømmer glatt at jeg ønsker å være en type kristen det formelig skinner av, jeg vil være sånn at folk stopper på gata og må tenke seg om når jeg går forbi fordi de kjenner at Gud er i nærheten! Jeg koser meg med å snik-be for tilfeldige folk på gata eller toget, og jeg kan kjenne at det brenner i hjertet når jeg får høre, snakke om eller være med på noe jeg kjenner at Gud står bak!
Og her kommer mitt problem; jeg må av og til ta et oppgjør med meg selv om dette dreier seg om meg eller Gud.
Jeg tenker på Paulus og Barnabas i Lystra, som ble sammenlignet med greske guder og nært tilbedt som det også! De gjorde heldigvis det rette da byfolket samlet seg ved Zevs-tempelet for å feire at "Gudene [Zevs og Hermes, min anm.] er blitt som mennesker og er kommet ned til oss". Men da apostlene Barnabas og Paulus hørte det, flerret de kappene sine, løp fram i mengden og ropte: «Hva er det dere finner på? Vi er jo alminnelige mennesker akkurat som dere. (Apg. 14, 8-20)
Ikke at jeg har behov for å bli mistatt for å være en gresk gud, men dette vil jeg lære noe av i forhold til de situasjonene hvor jeg føler meg "spesielt berørt" og kanskje opphøyer meg selv til noe som ikke er helt sunt. Neste gang jeg kjenner at trangen til å "opplyse" mine medkristne om mine åndelige opplevelser kommer snikende i form av et behov for å opphøye meg selv - istedenfor å oppmuntre eller forkynne - da skal jeg huske at jeg er et alminnelig menneske, og jeg har ingen enerett på åndelighet. Heldigvis.
Friday, March 5, 2010
Indescribable
From the highest of heights to the depths of the sea
Creation's revealing Your majesty
From the colors of fall to the fragrance of spring
Every creature unique in the song that it sings
All exclaiming
Indescribable, uncontainable,
You placed the stars in the sky and You know them by name.
You are amazing God
All powerful, untameable,
Awestruck we fall to our knees as we humbly proclaim
You are amazing God
Who has told every lightning bolt where it should go
Or seen heavenly storehouses laden with snow
Who imagined the sun and gives source to its light
Yet conceals it to bring us the coolness of night
None can fathom
Indescribable, uncontainable,
You placed the stars in the sky and You know them by name
You are amazing God
All powerful, untameable,
Awestruck we fall to our knees as we humbly proclaim
You are amazing God
You are amazing God
Indescribable, uncontainable,
You placed the stars in the sky and You know them by name.
You are amazing God
All powerful, untameable,
Awestruck we fall to our knees as we humbly proclaim
You are amazing God
Indescribable, uncontainable,
You placed the stars in the sky and You know them by name.
You are amazing God
Incomparable, unchangeable
You see the depths of my heart and You love me the same
You are amazing God
You are amazing God
(Chris Tomlin)
Creation's revealing Your majesty
From the colors of fall to the fragrance of spring
Every creature unique in the song that it sings
All exclaiming
Indescribable, uncontainable,
You placed the stars in the sky and You know them by name.
You are amazing God
All powerful, untameable,
Awestruck we fall to our knees as we humbly proclaim
You are amazing God
Who has told every lightning bolt where it should go
Or seen heavenly storehouses laden with snow
Who imagined the sun and gives source to its light
Yet conceals it to bring us the coolness of night
None can fathom
Indescribable, uncontainable,
You placed the stars in the sky and You know them by name
You are amazing God
All powerful, untameable,
Awestruck we fall to our knees as we humbly proclaim
You are amazing God
You are amazing God
Indescribable, uncontainable,
You placed the stars in the sky and You know them by name.
You are amazing God
All powerful, untameable,
Awestruck we fall to our knees as we humbly proclaim
You are amazing God
Indescribable, uncontainable,
You placed the stars in the sky and You know them by name.
You are amazing God
Incomparable, unchangeable
You see the depths of my heart and You love me the same
You are amazing God
You are amazing God
(Chris Tomlin)
Wednesday, February 3, 2010
Hakuna Matata...
..to besnærende ord... Hakuna Matata! En skjønn metafor! Du glemmer sorger, som du møter på joooord! Det er en problemfri filosofi: Hakuna Matata...!
Kjenner du den igjen kanskje? Ikke fra Bibelen nei, men fra Løvenes Konge! Timon og Pumba oversetter uttrykket med "Ingen bekymringer" (og ikke'no husarbeid), og det er jo en veldig bra tittel når jeg vil skrive noen ord om akkurat temaet bekymringer.
Jeg har nemlig vært på en samling i kveld hvor vi snakket om akkurat bekymringer, og det gav meg så mange tanker at jeg bare må dele litt her.
"Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?" (Matteus 6, 27)
Hva er det som bekymrer oss nordmenn i dag? Vel, hvis jeg skal ta utgangspunkt i meg selv scorer disse temmelig høyt: mine relasjoner til andre mennesker, sykdom, fortiden min og ikke minst fremtiden min hva gjelder økonomi, bosituasjon og jobb.
Så på den ene siden er jeg et menneske, og jeg har alle disse tingene i hodet. Jeg trenger ikke være Einstein for å skjønne at jeg ikke er alene om å ha slike tanker, og jeg har hørt om mange teknikker for å bli kvitt dem. Skrive liste, bruke "drømmefangere", pakke bekymringene sammen til mentale baller og kaste dem vekk...alt dette funker faktisk, til en viss grad. En stund. Men hva kan Gud gjøre for meg?
"Så lite tro dere har!"
sier Jesus litt senere i talen sin. Jeg kan se for meg at han la litt trykk på akkurat den setningen, og at det var noe sårt i stemmen hans da han sa det. Han prøver desperat å forklare oss hvor glad Gud er i oss, han sier at vi er så mye mer verdt enn fuglene og blomstene som lever helt fullverdige flotte liv uten å bekymre seg.
Jesus snakker mye om klær og mat i denne talen, og jeg tror ærlig talt ikke han mener at vi skal legge oss ut på nærmeste jorde og vente på at vi skal slå røtter eller få fjær - men han sier noe om at Gud elsker mennesket og ønsker å ta vare på oss! Det er ikke snakk om at det kommer til å regne penger i hodet ditt når du går ut døra i morra, men se på de små tingene - se hvordan det ordner seg! En forelder vil finne fram den tykke vinterjakken når smårollingen skal ut i kulda og leke, selv om barnet selv neppe bryr seg om hvilken temperatur jakken skal isolere mot. Vi skal få lov til å ta imot den lille hverdagslige omsorgen vi ikke legger merke til, og også få løpe gråtende inn til far igjen når vi har løpt ut døra i 20 minusgrader i bare sommerjakken fordi vi så gjerne ville ut og leke. Skjønner du?
"Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg."
Når du er ærlig med Gud om bekymringene dine, så vil du oppleve at han tar dem bort. Når Jesus sier "Så lite tro dere har!" så mener han at når Gud har sagt at du ikke skal ødelegge deg med bekymringer, så skal du ikke det. Stol på Gud! Det betyr ikke at du skal gå i blinde og satse på at Gud styrer deg dit du skal, du skal fortsatt tenke! Men du kan snakke med Gud om bekymringene dine, be om hjelp til å slippe taket i dem, og etterhvert vil du forhåpentligvis kjenne fred.
For hva oppnår du egentlig med å bekymre deg? Endrer det situasjonen til noe positivt? Det er en forsvinnende liten prosentandel (omtrent 4% hvis man er australier, faktisk) av bekymringene som faktisk er reelle, altså som du kan gjøre noe med. Gud kan gjøre noe med alle, i det minste kan han løfte dem av skuldrene dine så du får sove om natta.
"Så vær ikke bekymret for morgendagen, morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage."
Sov godt!
Kjenner du den igjen kanskje? Ikke fra Bibelen nei, men fra Løvenes Konge! Timon og Pumba oversetter uttrykket med "Ingen bekymringer" (og ikke'no husarbeid), og det er jo en veldig bra tittel når jeg vil skrive noen ord om akkurat temaet bekymringer.
Jeg har nemlig vært på en samling i kveld hvor vi snakket om akkurat bekymringer, og det gav meg så mange tanker at jeg bare må dele litt her.
"Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?" (Matteus 6, 27)
Hva er det som bekymrer oss nordmenn i dag? Vel, hvis jeg skal ta utgangspunkt i meg selv scorer disse temmelig høyt: mine relasjoner til andre mennesker, sykdom, fortiden min og ikke minst fremtiden min hva gjelder økonomi, bosituasjon og jobb.
Så på den ene siden er jeg et menneske, og jeg har alle disse tingene i hodet. Jeg trenger ikke være Einstein for å skjønne at jeg ikke er alene om å ha slike tanker, og jeg har hørt om mange teknikker for å bli kvitt dem. Skrive liste, bruke "drømmefangere", pakke bekymringene sammen til mentale baller og kaste dem vekk...alt dette funker faktisk, til en viss grad. En stund. Men hva kan Gud gjøre for meg?
"Så lite tro dere har!"
sier Jesus litt senere i talen sin. Jeg kan se for meg at han la litt trykk på akkurat den setningen, og at det var noe sårt i stemmen hans da han sa det. Han prøver desperat å forklare oss hvor glad Gud er i oss, han sier at vi er så mye mer verdt enn fuglene og blomstene som lever helt fullverdige flotte liv uten å bekymre seg.
Jesus snakker mye om klær og mat i denne talen, og jeg tror ærlig talt ikke han mener at vi skal legge oss ut på nærmeste jorde og vente på at vi skal slå røtter eller få fjær - men han sier noe om at Gud elsker mennesket og ønsker å ta vare på oss! Det er ikke snakk om at det kommer til å regne penger i hodet ditt når du går ut døra i morra, men se på de små tingene - se hvordan det ordner seg! En forelder vil finne fram den tykke vinterjakken når smårollingen skal ut i kulda og leke, selv om barnet selv neppe bryr seg om hvilken temperatur jakken skal isolere mot. Vi skal få lov til å ta imot den lille hverdagslige omsorgen vi ikke legger merke til, og også få løpe gråtende inn til far igjen når vi har løpt ut døra i 20 minusgrader i bare sommerjakken fordi vi så gjerne ville ut og leke. Skjønner du?
"Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg."
Når du er ærlig med Gud om bekymringene dine, så vil du oppleve at han tar dem bort. Når Jesus sier "Så lite tro dere har!" så mener han at når Gud har sagt at du ikke skal ødelegge deg med bekymringer, så skal du ikke det. Stol på Gud! Det betyr ikke at du skal gå i blinde og satse på at Gud styrer deg dit du skal, du skal fortsatt tenke! Men du kan snakke med Gud om bekymringene dine, be om hjelp til å slippe taket i dem, og etterhvert vil du forhåpentligvis kjenne fred.
For hva oppnår du egentlig med å bekymre deg? Endrer det situasjonen til noe positivt? Det er en forsvinnende liten prosentandel (omtrent 4% hvis man er australier, faktisk) av bekymringene som faktisk er reelle, altså som du kan gjøre noe med. Gud kan gjøre noe med alle, i det minste kan han løfte dem av skuldrene dine så du får sove om natta.
"Så vær ikke bekymret for morgendagen, morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage."
Sov godt!
Wednesday, November 11, 2009
Hvorfor kan vi ikke bare holde kjeft?
Det er et spørsmål jeg har hørt mange ganger. "Hvorfor må kristne absolutt prate om trua si, kan det ikke være en privat ting?" spør folk, litt sånn irritert. Her om dagen ble jeg konfrontert med dette spørsmålet, og siden det er ei stund siden sist så måtte jeg tenke meg litt om før jeg svarte.
Hvorfor må jeg egentlig fortelle folk om Jesus? Er det ikke nok at jeg er frelst?
La oss begynne med begynnelsen, den enkle forklaringen. Jeg tror på Jesus. Jeg tror på, og vil gjerne gjøre det Jesus sa:
"...dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ende." Apg. 1,8.
Det var den korte versjonen. Kort og greit. Jesus sa det, derfor gjør jeg det. Men vent! [dramatisk pause] - det er mer!
Hvis det hadde vært sånn at Jesus hadde gjort mitt liv her på jorda bedre, altså bare det, da hadde det kanskje ikke vært så viktig å fortelle andre om ham. Kanskje jeg hadde vært mer avslappet i forhold til det hele, og tenkt at jaja, vi skal jo alle dø en gang - og da er det over både for dem som tror og dem som ikke tror. Da hadde vi ikke behøvd at styret med at Jesus sto opp fra de døde en gang, han kunne bare vært en vanlig helbreder/filosof/lærer/leder som rusla rundt og prøvde å gjøre verden til et bedre sted og døde og ble husket fordi han var så snill. Det finnes jo mange av dem.
Poenget mitt, som du kanskje skjønner, er hele greia med at Jesus døde og sto opp igjen. Det er fordi Jesus ønsker et liv med oss i evighet, sammen med Gud - etter døden! Vi har fått denne sjansen til å velge å tilhøre Gud - fordi vi vil, ikke fordi vi må - og da må jeg fortelle deg at hallo! Gud elsker deg! Jeg må gi deg sjansen!
Jeg vet at Jesus har sagt at vi skal være vitner for ham helt til jordens ende. Men grunnen til at jeg har valgt å være så åpen om dette er ikke fordi jeg føler jeg må, det finnes mange måter å utøve troen sin på - alle snakker med Gud på sin måte, akkurat som en forelder må snakke litt forskjellig til sine forskjellige barn. Jeg gjør det jeg gjør fordi jeg vil, fordi det brenner i hjertet mitt. Hallo! Gud elsker deg!
"For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv."
Joh. 3, 16
Ser du? Jeg greier ikke å la være :-)
Hvorfor må jeg egentlig fortelle folk om Jesus? Er det ikke nok at jeg er frelst?
La oss begynne med begynnelsen, den enkle forklaringen. Jeg tror på Jesus. Jeg tror på, og vil gjerne gjøre det Jesus sa:
"...dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ende." Apg. 1,8.
Det var den korte versjonen. Kort og greit. Jesus sa det, derfor gjør jeg det. Men vent! [dramatisk pause] - det er mer!
Hvis det hadde vært sånn at Jesus hadde gjort mitt liv her på jorda bedre, altså bare det, da hadde det kanskje ikke vært så viktig å fortelle andre om ham. Kanskje jeg hadde vært mer avslappet i forhold til det hele, og tenkt at jaja, vi skal jo alle dø en gang - og da er det over både for dem som tror og dem som ikke tror. Da hadde vi ikke behøvd at styret med at Jesus sto opp fra de døde en gang, han kunne bare vært en vanlig helbreder/filosof/lærer/leder som rusla rundt og prøvde å gjøre verden til et bedre sted og døde og ble husket fordi han var så snill. Det finnes jo mange av dem.
Poenget mitt, som du kanskje skjønner, er hele greia med at Jesus døde og sto opp igjen. Det er fordi Jesus ønsker et liv med oss i evighet, sammen med Gud - etter døden! Vi har fått denne sjansen til å velge å tilhøre Gud - fordi vi vil, ikke fordi vi må - og da må jeg fortelle deg at hallo! Gud elsker deg! Jeg må gi deg sjansen!
Jeg vet at Jesus har sagt at vi skal være vitner for ham helt til jordens ende. Men grunnen til at jeg har valgt å være så åpen om dette er ikke fordi jeg føler jeg må, det finnes mange måter å utøve troen sin på - alle snakker med Gud på sin måte, akkurat som en forelder må snakke litt forskjellig til sine forskjellige barn. Jeg gjør det jeg gjør fordi jeg vil, fordi det brenner i hjertet mitt. Hallo! Gud elsker deg!
"For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv."
Joh. 3, 16
Ser du? Jeg greier ikke å la være :-)
Subscribe to:
Posts (Atom)