Trøsteren

I det Nye Testamente står det beskrevet noen hendelser hvor folk kommer til Jesus og ber om helbredelse - ikke av seg selv, men av noen de er glade i. Markus 6, 53 og utover forteller om hvordan folk la de syke i byen Gennesaret langs veiene og på torgene, det står at de håpet å i det minste få røre ved klærne hans - så desperate var de etter å bli friske, og så desperate var de at de tok sjansen på å fremstå som gale på denne måten, strekke seg etter en mann de bare hadde hørt rykter om. Heldigvis for dem da at "Og alle som røste ved ham, ble friske." (siste del av vers 56).

Men det står også om noen spesifikke hendelser, for eksempe om "Kvinnen fra Fønika" (Markus 7, 24-30) som i desperasjon kastet seg foran Jesu føtter og ba om at han måtte helbrede datteren hennes. Eller mannen som ropte "Jeg tror, hjelp meg i min vantro!" da han prøvde å få Jesus til å helbrede sønnen hans som var alvorlig syk (Markus 9, 14-29), offiseren i Kapernaum som ba for sin syke tjener (Matteus 8, 5-13) og...ja, mange flere. Du som har lest om disse husker nok godt at alle situasjonene ender med det samme: helbredelse. Men det er egentlig ikke poenget mitt.

Poenget mitt er at dette med å kaste seg for Jesu føtter, dette med å rope "Jeg tror, hjelp meg i min vantro!", dette med å - i desperasjon - fire det syke ned gjennom taket (!) for å få hjelp - det er noe vi må bli flinkere til. Det er greit å ikke få til alt. Det er greit å være trist. Det er greit å være sint, frustrert, deprimert, fylt av angst. Jeg vil bare minne oss om å snu desperasjonen vår mot Jesus! Kaste oss ned for hans føtter og rope "Ta det! Hjelp meg!"! Ikke formulere finurlige bønner, eller kanskje ikke få ut bønner i det hele tatt fra kaoset som kan befinne seg i både hjerte og hode. Husk at Gud, vår pappa, kjenner hjertet ditt - han vet!

Når et lite barn kommer gråtende til deg, hva er det første du gjør? Krever du en forklaring på hva som har skjedd og argumenter for hvorfor barnet gråter - eller tar du det opp i fanget og gir trøst?

Jesus vil ta deg i fanget. Jesus har tid han, selv om vi tenker at vi "bare" vil være borti klærne hans - han har alltid tid! Bare se i Markus 5, 25-34, hvor en kvinne sniker seg til å ta på kappen til Jesus. Han merker det, lette etter henne til han fant henne og tok seg tid til å snakke med henne.

Du trenger ikke å argumentere med Gud. Du trenger ikke å løse opp i alle flokene for at han skal høre deg. Du trenger ikke å tørke vekk tårene og ta deg sammen for at han skal elske deg. Du trenger ikke å legge det pent og forsiktig fra deg en gang! Hvis det stikker, kast det! Rop det! GUD, TRØST MEG!

Og så, etterhvert, vil du kanskje se at ting begynner å ordne seg likevel...og andre ganger merker man, på underfullt vis, hvordan det går an å leve med det utroligste - bare man har Jesus sammen med seg.

Med ønske om en fredelig, god og trygg natt - med eller uten tårer.